BLI KJENT MED SETELASTUDENTENE

Katherine Paola Celi Perez (20) fra Guayaquil i Ecuador

Kathrine eller Kathy som hun alltid blir kallt er den yngste av studentene våre på Setela. Men det betyr ikke nødvendigvis at hun er den som har minst erfaring eller kunnskap. Kathy har nemlig vært en veldig engasjert dame helt siden hun var liten, tror jeg vi kan si. Allerede som 8 åring begynte hun å undervise unger som var yngre enn henne på søndagsskolen de hadde hjemme i huset deres! Tror ikke det er så mange som slår det. Kathy er dessuten andregenerasjons setelastudent. Faren, Gonzalo Celi, var nemlig også student der for noen år tilbake.
Foreldrene ble kristne da Kathy var et par år gammel og de hadde en enorm trang til å evangelisere og nå ut til flere. De startet opp hjemme i huset sitt og prøvde å danne menighet der. "Først og fremst satset vi på å nå barna i nabolaget den første tiden og hadde søndagsskole og barnegrupper. På søndagsgudstjenesten hendte det vi var helt alene fra begynnelsen, forteller Kathy. Men vi hadde mange venner og mange aktiviteter i huset og litt etter litt kom det voksne som begynte å gå kirka og som etterhvert ble medlemmer." Idag er det en stor menighet med mange aktiviteter og med et stort fokus på evangelisering i Paraiso, bydelen hvor Kathy kommer fra.
Vi var så heldige å få besøke kirka da vi var i Ecuador i januar. Der traff vi en entusiastisk pastor, far til Kathy, som holdt på å bygge andre etasje på kirkebygget de har fått bygget.
I 2001 skjedde det en stor forandring i livet til Kathy. Familien dro til Bolivia, fordi far til Kathy som sagt skulle studere på Setela. Av praktiske grunner kunne ikke hele familine være med første halvåret, og mor ble igjen i Ecuador med de to eldste brødrene til Kathy. Dette var hardført for henne, hun måtte ta mye ansvar hjemme for to småsøsken, hjelpe men lekser,lage mat, vaske klær i helgene osv.
I tillegg var hun veldig aktiv i kirka i Sucre og fikk alltid topp karakterer på skolen.
Selv om Kathy ikke var seg bevisst dette på den tiden, ble nok alle krava til henne i meste laget, ikke minst å leve opp til å være den perfekte pastordattera. Hun opplevde en krise i livet sitt etter en stund. Men hun likte seg så godt i Bolivia at da de skulle flytte tilbake til Ecuador ville hun ikke. " Det var en kjempetøff prosess for meg å komme tilbake, forteller hun, og i begynnelsen ville jeg ikke gå ut når de gamle vennene kom og spurte etter meg."
Etterhvert gikk det seg til, jeg ble oppslukt av arbeidet i kirka og studier. Vi jobbet knallhardt for å bygge opp en menighet, og jeg var engasjert som alltid. Jeg begynte å studerepå IBLE, bibelskolen vi har i Ecuador og etterhvert fikk jeg litt lønn for å undervise der."
Kathy innrømmer at hun har gått noen runder med seg selv hvor hun har måttet finne ut hvor verdien hennes ligger, i det hun gjør eller det hun er og at hun til tider kanskje har hatt litt for stort ansvar. " Dette første året på Setela har jeg måttet reflektere mye over dette," sier hun, hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være. Her var jeg jo plutselig ikke den flinke pastordattera som alle spurte etter" sier hun med et smil.
"Å studere på Setela har vært en drøm hos meg helt fra jeg var liten." På spørmål om framtidsønsker og drømmer sier Kathy at det som ligger hennes hjerte nærmest er ungdommer og familier. Særlig de som har rusproblemer som det er veldig mye av der jeg kommer fra. Jeg ser at det ødelegger familiene. Det er mange som lider mye. Derfor har jeg lyst til å utdanne meg mer i den retningen."
Kathy har også noen annet som ligger hennes hjerte nær, nemlig norske Odd Magnus, som hun er forlovet med og skal gifte seg med i januar!
Vær med å be om at Kathy må få bruke alle sine ressurser uten å slite seg ut, for framtiden hennes sammen med Odd Magnus og for familie og menighet hjemme i Guayaquil

BLI KJENT MED SETELASTUDENTENE

Gladys Maribel Valencia Chichanda (31) og Derlis Bolivar Gavidia Gavidia (28) Quito, Ecuador

Vi har et ektepar på Setela der begge to studerer, nemlig Maribel og Bolivar. De har begge bodd i Quito siden de var små.
Maribel fortelle at hun ble døpt i den katolske kirka da hun var barn, og fulgte opplæringa de hadde der. " Det var mye ritualer men også mye interessant" sier hun, "det var der min interesse for Gud startet. Men mellom huset vårt og den katolske kirka lå den lutherske kirka. Jeg stoppet alltid der for å høre på sangen og musikken da jeg skulle hjem fra opplæring, forteller hun. Jeg har alltid vært glad i musikk og jeg likte å stå og høre på."
Normisjon hadde på denne tiden et hjelpeprogram som bl.a gikk på å gi de barna som trengte det, hjelp med skoleutstyr. "Tanta mi ble medhjelper i dette, og vi søsken fikk hjelp derfra. Jeg ble veldig glad da tanta mi inviterte oss med på søndagskole og andre aktiviteter i denne kirka. Slik kunne jeg få høre mer av sangen og musikken som jeg likte så godt", sier Maribel.
" Jeg ble kjent med Jesus i denne kirka, men det var først da jeg ble eldre og begynte på universitetet at jeg begynte å lengte etter å bli mer kjent med Han. Jeg leste mye i Bibelen da jeg var student og fikk god hjelp av en annen kristen. Jeg ble også veldig engasjert i kirka og var med på alt. Det var ikke alltid like enkelt," sier Maribel.
"Hjemme var det heller ikke lett. Foreldrene mine var ikke kristne, pappa drakk mye i helgene og det var mye konflikter og økonomiske problemer. Jeg hadde også mye ansvar for mine to småsøsken. Jeg lukket meg ofte inn på rommet mitt der jeg gråt og ba. Men da jeg var 22 år fikk jeg bønnesvar. Både mamma og pappa ble kristne og ble fridd fra alkoholproblemer. Det ble et nytt liv hjemme," forteller hun.
Maribel jobbet en periode i prosjekt i Normisjon. Hun fikk også delta på diverse kurs. "Jeg likte veldig godt å studere og det gav mersmak. Men selv om jeg hadde lyst til å studere mer, var det med stor tvil at jeg tok imot studieplassen på Setela. Mange oppfordret oss til å reise. Men det er vanskelig å være så langt borte fra familien, vi vet det er mange oppgaver i kirka vi måtte forlate, uten at noen har kunne overta, og det ble en stor forandring i økonomien for oss," sier Maribel.
Maribel er utdannet regnsakpsfører og forlot en god jobb for å reise til Setela.
" Men jeg tror Gud vil lære oss noe her, fortsetter hun. Jeg har sett at Gud er en praktisk Gud som bryr seg om hverdagen min, ikke bare det åndelige livet, avslutter hun.
Bolivar har også bodd i Quito siden han var 4 år, sammen med mora og søstera si. Da han fylte 14 år fikk mora hans imidlertid så store problemr at hun ikke tok godt nok vare på ungene sine. Bolivar så ikke noen annen mulighet enn å flytte ut. Og praktisk talt har han klart seg selv siden den gangen. " Jeg flyktet mer eller mindre til en kamerat en natt, og denne sammen natten tok jeg imot Jesus. Jeg fikk lov å bo hos denne kameraten den første tiden. Han hadde et rom i den samme kirka som Maribell gikk i. Jeg ble med i en lovsangsgruppe i menigheten og lærte å spille gitar. Jeg var også, som Maribell, med på alt som skjedde. Det var spesiellt et ektepar i kirka som hjalp meg mye, både åndelig og økonomisk." Det var ikke lett for en ung gutt å klare studier og sammtidig skaffe penger til livets opphold. Men Bolivar sto på. Han jobbet på dagen og studerte på kvelden og har idag en god teknisk utdannelse. Også han forlot en godt betalt jobb for å reise til Setela.
"Jeg tenkte vel egentlig aldri på å reise til Setela. Min store drøm har vært å lære mer musikk." Bolivar er god både til å spille piano og gitar og synge. "Men jeg fant ut at det er egentlig viktigere å lære mer fra Guds ord. Så kan kanskje mulighetn for å lære mer musikk senere.
Så da muligheten kom var jeg villig til å reise hit til Arequipa."
Bolivar understeker også at Gud er en praktisk Gud. I alle de utfordringer han har hatt i sin oppvekst har Gud alltid vært der og sørget for ham, forteller han. Også i det det daglige strevet med å skaffe penger mat som han hadde i ungdomstiden sin.
Vær med å be om at Maribel og Bolivar må få kjenne det meningsfullt å være på Setela og for kirka og familien deres hjemme i Quito.

17.MAI ER GØY

Særlig i utlandet! Ikke noe mer å si om det.

BLI KJENT MED SETELASTUDENTENE

Yolanda Vilcahuaman Cayllahua (25) fra Arequipa

Yolanda er ei svært så aktiv dame. Det er ikke lett å få en avtale med henne, for hun er stadig opptatt med et eller annet.
Yolanda har vokst opp i den lutherske kirka. Mora tok henne med helt fra hun var lita. Far var katolsk, men han jobbet i gruve og var bare heime hver 14.dag, forteller hun. "Da jeg var 14 år hadde jeg tatt et besvisst valg på at jeg ville være kristen og ble også medlem av kirka."
Yolanda har fått prøve mye av hva sorg og smerte og savn er. Da hun var 14 år mistet hun begge foreldrene sine iløpet av kort tid. Først døde faren plutselig av hjerteinfarkt. På dette tidspunketet lå allerede moren dødende av kreft på sykehuset.Dette var et hardt slag for ei jente på 14 år. Yolanda fortsatte å bo sammen med ei eldre og ei yngre søster. Den yngste var bare 11 år og Yolanda hadde mye omsorg og ansvar for henne. "Familie og medlemmer av kirka hjalp oss mye i denne perioden, også slik at vi etterhvert fikk studere. Det økonomiske grunnlaget var jo ikke akkurat godt for 3 unge jenter, den eldste alenemor på 21."
På mitt spørsmål om hun ikke ble bitter på Gud etter å ha mistet så mye, svarer Yolanda at hun var nok trist og deprimert i lange perioder, men aldri sint på Gud. "Jeg erfarte heller at Han var der når jeg trengte Ham som mest, når foreldrene mine ikke var der, og at Han aldri forlot oss.
Det som heller gjør meg trist nå, er at mine eldste 4 søsken ikke er kristne. Jeg spør ofte meg selv hvor lenge jeg må vente før jeg får det bønnesvaret," sier hun.
Yolanda er utdannet lærer og jobbet som det to år før hun startet på Setela. Hun forteller at hun helt fra hun ble medlem har vært aktiv i kirka, både i søndagskole, blant ungdommer, i lovsangsgruppe etc. Nå er hun veldig aktiv i nybrottsarbeid i en av bydelen i Arequipa, Hunter. Dette er den bydelen som har mest gatebarn i Arequipa. "Jeg ønsker så å være med og så Guds ord i hjertet på disse barna. Det kan forandre hele livet og framtida for dem," sier hun. Derfor er Yolanda opptatt nesten hele helga med dette. De starter opp på lørdagen med å gå ut og invitere barna, så har de samling med dem i kirka med forskjellige aktiviteter og andakt. Etterpå er det ut igjen å leke, sparke fotball med ungdommer som møter opp, for så å ta disse med seg inn i kirka og ha samling med dem. På søndag morgen er det påan igjen med å ut å invitere alle aldersgrupper til gudstjeneste for så å være aktivt deltagende i den. Jeg er imponert over innsatsen.
De andre dagene i uka studere altså Yolanda på Setela. "Det har vært et ønske hos meg lenge, men jeg har alltid stolt på at Guds vilje vil skje med meg, også i denne saken. Og nå er jeg her , og jeg liker så godt å studere teologi at jeg kunne tenke meg å fortsett med det etter Setela også. Mitt drøm for framtida er å kunne undervise andre, og å fortsette å være i arbeidet med barn og ungdom i kirka," avslutter Yolanda.
Vær gjerne med og be for Yolanda. At hun må beholde gleden over å være et Guds barn midt oppi alle oppgavene sine, og for veien videre framover for henne.

BLI KJENT MED SETELASTUDENTENE

Raul Apaza Dias (39) fra Juliaca/ Mollendo.

Raul er gift med Roxana Churata Humpire (28) også fra Juliaca. Men de siste 4 årene før de dro til Setela bodde de i Mollendo, hvor Raul var daglig leder i kirkas nærradio.
Raul og Roxana har to barn, Calef og Joshue. I juni venter de barn nr 3.
Raul ble kjent med kirka vår da han var 28 år. Broren hans hadde allerede gått fast der en stund. Han inviterte stadig med seg Raul. Men han gikk aldri. Ikke før han ble invitert med hjem til norske misjonærer på Alfakurs. "Da gikk jeg i ren nysjerrighet", forteller Raul, " jeg hadde så lyst til å se hvordan utlendinger bodde og levde." De ble servert mat på Alfakurset, og Raul og kameraten som også var med, følte de kom i "gjeld" på grunn av den. Derfor måtte de gå neste gang også, og ha mat med seg, fordi den brukte å gå på omgang blant deltakerne. "Jeg begynte å like det som skjedde der, sangene og det som ble sagt. Og dermed begynte jeg å gå mer og mer.Jeg hadde lest mye i Bibelen før og har nok alltid kjent en dragning til det som står der, men jeg hadde aldri tenkt å bli med i en kirke og bli aktiv der.
Jeg begynte å gå på ungdomsmøter og deretter på gudstjenester. Og etter en tid fikk jeg ta imot Jesus.
Raul studerte på denne tiden informatikk og journalestikk ved universitet i Juliaca.Han ble spurt om å jobbe frivillig i nærradioen som kirka hadde i Juliaca. Og dette ble altså begynnelsen på det som ble hverdagen for Raul helt fram til han begynte på Setela. Han hadde tenkt å jobbe i en helt vanlig radio. Men planene hans forandret seg da han ble kristen. Det er flott å kunne ha en så stor forsamling foran seg, som man har når man snakker i en radio. Han var med på å lage forskjellige typer programmer, og de hadde mange lyttere.
Også kona hans, Roxana, var en av dissse lytterne. Og lite ante hun om at mannen bak stemmen hun hadde hørt så mange ganger i radioen skulle bli mannen hennes.
"Jeg oppdaget fort at jeg trengte mer bibelkunnskap for å kunne gjøre en god jobb i radioen," fortsetter Raul. "Det ble til at jeg studerte på Clet i alle feriene mine, og jeg hadde praktisk talt aldri fri. Så ble jeg oppfordret til å søke på Setela. Da seminaret ble flyttet til Arequipa må jeg jo innrømme at avgjørelsen ble lettere å ta for oss. Roxana og jeg ble enige om at jeg skulle søke, så var det opp til andre om jeg kom inn." Og inn kom Raul. Begge to er enige om at det er godt å være her. I tillegg til alt de lærer, får de mer tid til hverandre som familie. De synes også det har vært godt med en pause fra en veldig travel hverdag i radioen. "Det var ikke mye jeg så til mannen min," forteller Roxana
Så er ønsket deres å vende tilbake til nærradioarbeid etter Setela."Men vi er forberedtpå alt. Vi et ingenting om framtiden. Det må bli som Gud vil," avslutter de.

DIA DE REFLXIÓN

Påskeuka er ikke ferietid på skoler og studiesteder her i Peru, slik som i Norge. Men på Setela ble uka litt annerledes enn vanlig. Dette satte studentene pris på etter noen harde uker med eksamener og mye lesing.Onsdagen hadde vi en helt annerledes dag, der vi på forskjellig vis gikk inn i det som skjedde i påskeuka. Vi hadde påskevandring, fotvask og kjærlighetsmåltid. Vi feira nattverd sammen, vi hadde tid til å sett oss ned hver og en for å studere tekstene fra påska. Vi gikk også opp på taket til Setela der vi kunne på en konkret måte legge fra oss alt som tynger oss ved korset, og brenne lapper der vi hadde skrevet opp syndene som vi strever mest med.
Dagen ble avsluttet med lovsanger om oppstandelsen.
Både studentene og ansatte var fornøyd med dagen og var enige om at vi trengte denne oasen som dagen ble.

BLI KJENT MED SETELASTUDENTENE

Jorge Antonio Quintana Pérez(31) fra Chiclayo i Nord-Peru.

Jorge eller Coco som han alltid blir kallt her, er en av de studentene som høres mest på Setela. Han er nesten alltid i godt humør, synger og hoyer og elsker gode historier og god mat.
Jorge kommer fra en luthersk kirke som bare finnes i Nord-Peru: IELCH,(samarbeider med svensk misjon) og han er den første studenten fra denne kirka på Setela.
Han har også opplevd litt av hvert i livet sitt og det er utrolig å sitte å høre ham fortelle.
"Både pappa og broren min døde da jeg var 16 år. Selv om familien min og jeg ikke hadde vært spesiellt kristne før, kjente jeg bare at jeg hatet Gud etter dette.Mamma gifta seg på nytt, og jeg ville ikke ha noe med familien min å gjøre mer. Jeg "rømte" til en by i jungelen i Nord-Peru og ble der i 5 år. Jeg trodde det skulle hjelpe for smerten jeg hadde inni meg å komme meg vekk. Men der tok jeg feil. Jeg hadde forskjellig arbeid i løpet av disse årene. Men det merklige var at hvor jeg enn kom, traff jeg på folk som var kristne. Den ene arbeidgiveren min snakket til meg om Jesus i et helt å, leste fra bibelen for meg og ba meg til kirken. Men jeg dro aldri. På neste arbeidssted fikk vi ikke betalt ut lønna vår før vi kom og hørte på en andakt. Men det hjalp ikke. På 3.stedet jeg kom, satt det en dame og solgte noe utenfor døra. Siden jeg jobbet som dørvakt, fikk vi god tid til å snakkke sammen. Hun talte også til meg om Gud. Men også om problemene sine, barna og ekteskapet. Denne dama gjorde inntrykk på meg. Hun vitnet med livet sitt. For på tross av vankelighetene sine hadde hun en glede som ingen kunne ta fra henne, gleden i Kristus. Jeg begynte å tenke hvordan det ville være for meg å leve dette livet, men heller ikke nå gikk jeg til kirka".
Det skjedde forandringer i livet il Jorge på denne tiden. Han møtte motgang og det ble bl.a brudd med forloveden han hadde, og etter en tid dro han tilbake til Chiclayo. Men med en veldig uro i hjertet, forteller han.
Der passerte han en dag kirka han nå er med i og fikk se en mann han kjente igjen på trappa. Ikke akkuret byens beste. Han var kjent for å være en småkjeltring. "Det gjorde inntrykk på meg", sier Jorge. "Jeg trodde jeg måtte være perfekt for å gå i kirka. Men så hadde de altså tatt imot en tyv. Jeg ble nysjerrig og tenkte at hvis Gud elsker ham, er det kanskje håp for meg også. En leder kom ut og inviterte meg inn, og siden gikk det slag i slag. Vet du at Jesus har tilgitt deg? spurte en misjonær meg. Det gikk rett til hjertet mitt. Jeg følte meg akseptert av Gud. Jeg begynte å lese og studere Bibelen for å finne ute hva denne tilgivelsen og kjærligheten fra Gud var for noe. Jeg så også på misjonærene. Hva er det som får dem til å reise fra landet sitt? Det måtte være noe mer en det jeg kunne se."
Coco har nå vært kristen i noen år og han har de siste årene vært brukt som leder i kirka si. "Det er mange behov der, sier han og jeg er den første som studerer på nivået som Setela tilbyr. Jeg håper flere fra kirka mi kan gjøre det samme i framtiden.
Nå i des/ jan var jeg hjemme og hadde praksis. Da brukte jeg undervisningen vi hadde fått av hermano Knut fra Romerbrevet. Jeg underviste 30 personer, og jeg gjorde på "chilaysk" vis, på en måte som folk der kan forstå. Derfor har jeg stor tro på Setela. Her kan dere undervise noen, også kan vi nå ut til så mange flere, og på et "språk" som er tilpasset den kulturen vi kommer fra.
Mitt ønske er å gi videre alt jeg lærer her. Først hjemme i Chiclayo. Men jeg har en drøm om å få lov til å reise til jungelen i framtiden, for å starte nybrottsarbeid der," avslutter Coco med et smil.