mandag 28. februar 2011

BLI KJENT MED SETELASTUDENTENE


Oscar David Bellindo Zarate (27) fra Arequipa,Peru

Dette første studieåret på Setela har Oscar bodd alene på Setela. Men for nøyaktig en mnd siden, 4 febr, giftet han seg med sin kjære Nadia som også er fra Arequipa. De har flyttet inn i en av de ledige leilighetene som vi har for familier på Setela.
Jeg var nettopp og besøkte dem, og de virket svært så førnøyde med sitt nye liv.
Nadia som også er 27 år er utdannet tannlege og skal fortsett og arbeide med det. Men hun vil ta seg fri for å være med i gruppa som vi har for alle konene to dager i uka.
De to er også aktive i et nybrottsarbeid i en av bydelene her, sammen med en gruppe ungdommer. "Dette å være med å starte en ny menighet, har gitt oss mange nye erfaringer. Det har vært utfordrende og vi har ofte følt oss uverdige og utilstrekkelige. Men det har også vært utrolig stort mange ganger å merke hvordan Gud hjelper oss og løfter oss opp når vi er langt nede," sier begge to
Oscar har vokst opp i den luthersk kirka her i Arequipa. Helt fra han var 3 år har foreldrene hans tatt ham med på forskjellige aktiviteter der. Faren hans har jobbet i mange år som pastor. "Derfor har jeg ikke noen spesiell dag eller opplevelse jeg kan vise til når noen spør meg når og hvordan jeg ble kristen",sier Oscar. "Men litt etter litt har jeg forstått hva det dreier seg om. Konfimasjonstiden og ikke minst selve konfirmasjonen min betydde mye for meg. Det var et bevisst valg hos meg å konfirmere meg, og det var en konkret måte å vise andre at jeg ville være en kristen.
Oscar har vært aktiv i kirken der faren er pastor i mange år. Han spiller gitar og har også hatt ansvar i ungdomsarbeidet.
Han har hatt jobb i et datafirma og har trives med det. Firmaet har gått bra og hadde planer om utvidelse. "Men, sier Oscar, så ble jeg utfordret av misjonærer til å søke på Setela. Dette var slett ikke min plan, og jeg kom inn i en periode med mye tvil om hva som var rett for meg. Jeg ba mye, og jeg sa til og med til Gud at hvis Setela kommer til Arequipa skulle jeg søke. Dette var akkurat i den perioden det begynte å gå rykter om at seminaret kanskje skulle flyttes. Jeg ville gjerne gjøre Guds vilje, men på samme tid hadde jeg lyst til å fortsette i min gamle jobb. Arbeidgiveren min tilbød meg til og med mere lønn hvis jeg ville fortsette. Og jeg bekymret meg mye for dette meg penger hvis jeg skulle gå på Setela. Jeg visste at lønna ville bli dårlig. Men jeg opplevde konkret at Gud gav meg ro for at Han alltid vil gi meg det jeg trenger, slik Han har lovet.
Så endte det jo opp med at Setela ble flytta hit til Arequipa og alle unnskyldningene mine forsvant. Og her er jeg, og jeg er veldig takknemlig for at jeg nå får gå på Setela og lære så mye nytt".
Når jeg spør Nadia hvordan det har vært for henne å flytte inn på Setela, svarer hun at det er hun veldig fornøyd med. Det er ikke alle unge, nygifte par forunt å bo for seg selv i denne kulturen. De fleste har ikke råd til å skaffe seg noe eget å bo i. "Ved å bo her for oss selv, kan vi lære hverandre bedre å kjenne, og vi må bry oss mer om hverandre enn i en storfamilie. Dette tror jeg er bra," sier Nadia.
Ingen av de to er fremmede for en tjeneste i kirka i framtiden. Oscar tror nok at undervisning er hans sterkeste side, og kan kanskje tenke seg noe i den retningen.
"Jeg ønsker å være et instrument for Gud,der hvor han kaller meg til å være", avslutter han.
Vær med å be for det den nye lille familien, studietiden, framtidsplaner og nybrottsarbeidet som Oscar og Nadia er med i her i Arequipa.

fredag 11. februar 2011

BLI KJENT MED SETELASTUDENTENE


Vicente Moya Argoti (32) fra Guayaquil

Vicente er gift med Magali Casto Flores (33) og er på Setela sammen med hele familien sin. De har 4 barn, den minste bare to uker gammel.
Både Vicente og Magali er fulle av humor og latter, og de har nesten alltid en vittig kommentar på lur. Familien er utrolig sosial, det er nesten alltid folk hos dem. Det er ikke få ganger vi er blitt bedt på en godbit fra Ecuador hos dem.
Men Vicente forteller at før han ble kristen levde han et liv som han helst ikke vil snakke om. Han hadde ikke orden på noe, sier han og livet hans hadde ingen hensikt. Han drakk mye alkohol, og dette gikk ut over dagliglivet hans,
Men i 2004 skjedde det noe. "Broren min døde, og dette gikk hardt inn på meg. I en periode begynte jeg å drikke enda mer. Jeg trodde selv jeg hadde kontroll over dette, og bestemte meg for å slutte. Men det holdt bare i to uker. Jeg var livredd for å bli som min far, som også var alkoholiker,og tilslutt ba jeg naboen min som var kristen om å ta meg med til kirka som han gikk i", sier Vicente. "Jeg fikk en bibel av pastoren, og begynte å gå på gudstjenester. Litt etter litt ble jeg kjent med hvem Jesus er og ble en kristen. I løpet av det første året fikk jeg lyst til å drikke igjen, men så, som et Guds under forsvant lysten helt. Og siden har jeg ikke hatt lyst på alkohol. Dette året som jeg ble kristen, feiret jeg for første gang nyttårsaften sammen med familien min. Før hadde de vært overlatt til seg selv. Det ble en total forandring i livet og familielivet vårt. Vi giftet oss også rett etter at jeg ble kristen", forteller Vicente, "Jeg ble mye mer deltagende i det som skjedde heime med familien min". Noe undertegnede kan skrive under på, for jeg kjenner ingen andre menn her ute som er så flinke til å hjelpe til i huset som Vicente.

Magali fulgte mannen sin i kirka, selv om hun ikke hadde noe personlig forhold til det. "Forandringen med han var så stor, og alt ble så mye bedre hjemme hos oss, at jeg var bare nødt til å være med ham". Helt fram til 2009 fortsatt Magali slik. Men så en dag, da hun hørte mannen sin tale i kirka, ble hun berørt av det han sa, og det gikk opp for henne hva det betyr å være en kristen. "Dermed fikk jeg også ta imot Jesus", sier hun.
Vicente forteller at han før dette skjedde, hadde begynt å tenke på Setela,"men jeg sa til Gud at hvis det ikke skjer noe med Magali kan vi jo ikke reise"
Og nå er vi her, som et Guds under, sier han
Det har vært hardt dette første året på Setela, særlig for Magali å bo så langt unna familien sin, som hun hadde daglig kontakt med hjemme i Ecuador "Men nå begynner jeg å venne meg til. Dessuten har jeg jo fått nye venner her" smiler hun.
Når jeg spør om framtida sier de at den bekymrer de seg ikke for. Vi vil være der Gud vil ha oss. "Jeg vil gjerne jobbe som pastor" sier Vicente, formidle evangeliet med iver og glede, legger han til". Og den gaven tror jeg Vicente har fått, jeg som har hørt han tale noen ganger.

Vicente og Magali har som sagt 4 barn: Andres, Mosés, Valentina og Sofia. Vær gjerne med å be for dem. De føler seg nok litt alene på Setela siden det ikke er så mange barn på dette kullet. Be også om at tida på Setela må bli lærerik og meningfull for hele familien.

Lite søte Sofia, som ble født 24.januar

PÅ TUR

I januar var det ikke undervisning på Setela Vi var defor vi så heldig å få bruke litt tid på å besøke både Ecuador og Bolivia på nytt. Vi var litt på ferie og litt på jobb. Hovedmålet var å treffe igjen gamle Setelastudenter, samt reklamere for Setela. Det var en stor glede for oss å treffe de igjen, og denne gangen var det på deres hjemmebane. Vi ble både imponerte og ydmyke over å se hvordan de står på i kirkene rundt omkring. De fleste har veldig små ressurser å klare seg med,både i kirkene og på hjemmebane. Men selv om utfordringene er mange, og nesten ser helt uovervinnelige ut, opplevde vi at de var glade for å kunne stå i oppgavene sine, og at de har en utrolig tillit til at Gud vil sørge for dem.
Vi føler oss utrolig priviligerte som har hatt stillinger her ute som har gjordt at vi har fått så mange gode venner både i Peru, Ecuador og Bolivia
Bilder:
Vi var skikkelig ryggsekkturister og humpet av sted på varme, fulle busser.
Anne Lise og Åsfrid fikk tilbringe en dag sammen med Adela (tidl. Setelakone) oppe i Cañar. Der lærte vi å tilberede marsvin. Vi har spist det før men det var unektelig litt spesiellt å være med fra starten av. Måtte be en ekstra bordbønn før vi begynte å spise.
Ellers traff Åsfrid igjen sin gode venninne Rebeca og Anne Lise sin gamle hushjelp i Bolivia og flere av sine søte små venner, som hadde vokst mye på et år.








torsdag 3. februar 2011

Bli kjent med Setelastudentene


LUISANA MUÑOS PAREDES (24 ÅR) FRA GUAYAQUIL, ECUADOR

Luisana forteller at hun alltid har brydd seg om Gud, og hun har ønsket å ha et godt forhold til ham. Hun deltok som barn og i tidlig ungdom litt i det arbeidet som den katolske kirka hadde for barn og ungdom. Men det var nesten bare lek eller sosial hjelp. "Jeg fikk ingen åndelig føde, og det fyllte ikke det behovet jeg hadde inni meg" sier Luisana, som samtidig ønsker å understreke at den katolske kirka også driver mye bra arbeid.
Luisana hadde en bekjent/nabo som var medlem i ei luthersk kirke. En dag kom hun og fortalte at det var åpna ei ny luthersk kirke i nabolaget, og inviterte henne med dit.
Familien henne var på denne tiden i stor økonomisk krise. Inntektskilden de hadde var å skrelle og frakte hvitløk ut for salg. Luisana og de 5 søsknene hennes, (ihvertfall de eldste) måtte alle delta i dette arbeidet. Også på søndagene. Dermed fikk ikke Luisana lov å gå på gudstjeneste. Hun dro allikevel, og det hendte at foreldrene til og med slo henne for dette.
Etterhvert ble den økonomiske situajonene bedre for familien, og Luisana kunne delta i kirka mer fast. "Hvis du spør meg når jeg ble kristen", sier Luisana og ler, "kan jeg ikke svare på det. Sannheten er at jeg har tatt imot Jesus så mange ganger at jeg har ikke tall. Jeg forsto ikke helt hva det gikk ut på, men tilslutt skjønte jeg at Gud ikke forlanger at jeg omvendte meg mange ganger.
2 år etter at Luisana begynte å gå i kirka, skjedde det et under i familien. Foreldrene ble også kristne. Før hadde de både røykt og drukket, noe som ofte skaper mye nød og elendighet i familiene her ute. De sluttet med begge deler, og det ble en radikal forandring i familien. Vi hjalp hverandre mye som nye kristne alle sammen.
Pastoren i kirka (også tidligere Setelastud.)har også vært til stor hjelp for meg og familien min.Jeg fikk ansvar i kirka, for søndagskole og etterhvert som leder for andre grupper. "Dette har vært med og bevare meg som kristen", sier Luisana. Det var også pastoren + en misjonær som utfordret Luisana til å søke på Setela. Dette ble et vanskelig valg. Foreldrene var veldig imot det. Luisana var nettopp ferdig med utdannelsn sin, og visste at det kunne bli vankelig å få jobb etter 3 år borte.
Men det ble etter hvert klart for henne at det var det hun ville. Og plutselig forandret også foreldrene mening og begynte å støtte henne i å dra. "Da kan jo du lære oss når du kommer tilbake" sa de.
Luisana har ingen faste framtidsplaner, men hun er veldig opptatt av å evangelisere, nå ut til nye mennesker, og kan tenke seg å jobbe i team i nybrottsarbeid.
Det hun ønsker å hilse dere lesere med er at vi ikke må bekymre oss for dagen imorgen. "Vi må ikke begrense Gud som er allmektig", avslutter hun med.
Vær gjerne med å be for Luisana, tiden hennes på Setela,framtiden og familien hennes. De er nå viktige medspillere hjemme i menigheten i Guayaquil.