4 stk Skyttemyr i Peru

BLI KJENT MED SETELASTUDENTENE

2011-06-15T11:37:00.000-07:00

José Arturo Maynita Mayhuire (49) fra Arequipa

Så var vi kommet til den siste studenten på Setela.
José er heller ingen ung eller uerfaren student. Han har jobbet som pastor i kirka vår i snart 10 år. Han har også en periode vært president i kirka på nasjonalt plan. Før det jobbet han på en av grunnskolene som kirka har her ute som lærer i musikk, samt at han har jobbet i litteraturforlaget til kirka. I tillegg har han vært vår kjære pastor dette 1 1/2 året vi har bodd i Arequipa. Vi har nemlig gått i kirka som han nå jobber som pastor i, mens han går på Setela i halv stilling. Vi har derfor vær så heldige å bli godt kjent med både han og den flotte familien hans. Kona Jenny, de fire jentene deres, samt svigersønn og barnebarn.
José ble kristen for over 25 år siden. Det var allerede den gangen en luthersk menighet i området der han bodde. En evangelist fra denne kirka gav aldri opp å invitere han til gudstjeneste. " Jeg hadde alltid argument for ikke å gå, men til slutt gav jeg etter og gikk med han. Da jeg satt og hørte på talen, sa de ting som gjorde at jeg tenkte at de kjente meg fra før, enda jeg visste at de ikke gjorde det, og Gud talte så sterkt til meg, at jeg ble kristen på denne første gudstjenesten. Det var særlig "den lille bibel" i Joh.3.16, samt noen andre sentrale vers som talte til meg. Det ble så stort for meg å høre at Gud ville tilgi meg, at jeg hadde ikke flere argumenter for ikke å bli kristen" fortsetter han.
Livet som kristen har ikke bare vært lett for José. Han var i en lang periode ikke med i menigheten p.g.a problemer." Jeg prøvde å glemme alt og leve som før, men jeg fikk det ikke til. Jeg lærte på denne tiden at Guds kjærlighet har ingen grenser, og at vi har en Gud som er full av muligheter. Jeg lærte også at vi ikke skal møte våre brødre og søstre med dom og kritikk, men med kjærlighet, og prøve å hjelpe dem som har det vanskelig, i stedet for å støte de bort."
José har i mange, mange år ønsket å studere på Setela. " Men jeg kunne ikke dra til Bolivia p.g.a ungene og studier. Derfor er det som et mirakel for meg at Setela nå er her i Arequipa og jeg har fått denne muligheten. Jeg lærer noe som er nyttig for meg i pastortjenesten og i livet som kristen hele tiden. Det er en stor gave som Gud har gitt meg, og som jeg ikke fortjener", sier han. José sier at hans ønske er å kunne fortsette som pastor på heltid igjen etter Setela.
Jenny, kona til José er også en aktiv dame. Hun støtter mannen sin mye i arbeidet i kirka, driver arbeid blant damene og er med på de fleste aktivitetene. Hun er nå også aktivt med i arbeidet vi har for konene på Setela. Men sin lange erfaring, har hun mye å bidra med i denne sammenhengen.
José og Jenny har mange historier å fortelle om hvordan Gud har hjulpet dem i vansklige stunder, både av åndelig og økonomisk art. Mitt favorittvers er Salme 32.8 sier Jenny. "Jeg vil lære deg og vise deg den vei du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye." "Vi har fått erfare at dette verset er sant. Selv i de verste stormene i livet vårt, har ikke Gud forlatt oss, Han sørger alltid for oss, og har en vei videre for oss." avslutter det flotte ekteparet.
Vær med å be om for José og familien hans, menigheten og alt arbeidet de står oppi, at de alltid må få kjenne Guds omsorg og fred.

På første bilde ser dere familen med 3 av døtrene. På det andre datter og svigersønn,som er svært aktive med sang og musikk i kirka.

BLI KJENT MED SETELASTUDENTENE

2011-06-03T09:28:00.000-07:00

Wilfredo Timoteo Tapia Chipana fra Arequipa

Wilfredo er en av de eldste studenten vi har på Setela. Han er enslig og bor heller ikke på området til Setela. Men han følger studiene på fulltid og er svært takknemlig for at han endelig har fått denne sjansen. Det har vært en drøm for han i mange år, forteller han.
Wilfredo ble kristen for ca 10 år siden. Før den tid hadde han tenkt lite på alt som hadde med Gud å gjøre. Han og familien hans var katolikker, og gikk til messe av og til, slik som en god katolikk bør gjøre.
Men så ble han invitert av sjefen på arbeidsplassen sin til å bli med på gudstjeneste i en evangelisk kirke. Han gikk, kun for å tilfredstille sjefen, forteller han videre.
" Jeg hadde aldri før lagt merke til hva evangeliet er for noe", forteller han "og jeg kjente at dette ville jeg høre mer om. Etter en stund gikk det opp for meg at det var dette jeg trengte i livet mitt, og jeg ble en kristen. Jeg ble straks veldig aktiv i kirka, kunne liksom aldri få nok, jeg tok mange kurs og studerte nesten alltid noe som hadde med Bibelen å gjøre, når jeg hadde tid. Jeg ble etterhvert kjent med den lutherske kirka, og fant ut at det den stod for, var noe for meg. Jeg begynte å studere på Clet (bibelskolen her) og fullførte alle kursene. Jeg har også i mange år undervist og holdt taler. Jeg synes det er helt perfekt nå, da jeg kan studere samtidig som jeg har praksis i en kirke. På den måten får jeg påfyll selv, og kan få dele det med andre etterpå. Ellers tror jeg det hadde blitt overfullt", sier han smilende. Han sier også at han er godt fornøyd med det faglige nivået på Setela. "Jeg har aldri før fått så grundig opplæring, og det har gitt meg mange nye perspektiver som hjelper meg bl.a når jeg skal forberede en tale"
" Å få stå i den tjenesten Gud kaller meg til er mitt største ønske for framtiden. Tanken på en pastortjeneste er nok ikke fremmed for meg, men det må bli som Gud vil."
Det eneste som gjør hverdagen ekstra utfordrende for Wilfredo, er at han ikke var medlem av kirka før han begynte på Setela. Han hadde dermed ikke rett på stipend. Han ber oss derfor være med å be om at han rett og slett må få nok til det daglige brød. "Det har gått på et vis fram til nå, selv om det har vært tøft", sier han, "og mitt største ønske nå er at jeg ikke må avbryte studiet pga dette", avslutter han.

På kjøkkenet til Setela. En la cosina de Setela

2011-06-03T08:53:00.000-07:00

Av og til samles vi på kjøkkenet til Setela på fredagskveldene for å utveksle matretter fra de 4 forskjellige landene som er representert her. En nyttig aktivitet, ikke alle som er like vant til å lage mat. Men først og fremst en morsom aktivitet. Det tar som regel helt av. Når det gjelder de norske rettene jeg har presentert er vel kjøttkaker det som har slått best ann. De norske kakene faller jo også alltid i smak da. Ellers var det stor ståhei på forrige fredag da Christian fra Bolivia lærte oss å lage "sopa de mani", peanøttsuppe. Kan for min del si at det er favorittrett nr. en. Det ble også stor kamp om å få slikke bollen da jeg laget krem til en yoghurtkake. Å som jeg kommer til å savne alle disse flotte, "gale" menneskene!

De vez en cuando nos reunimos en la cosina de Setela para intercambiar recetas de comida. !Es muy util para algunos! pero al mismo momento es divertido. El viernes anterior Christian de Bolivia nos enseñó hacer sopa de mani. !Mi plato favorito! Ecuatorianos: Encebollada tambien es uno de mis favoritos!
Como pueden ver la crema que hize yo, para una torta, tambien fue un éxito.
Esos locos estudiantes. !Como voy a extrañarlos!

BLI KJENT MED SETELASTUDENTENE

2011-05-27T08:21:00.000-07:00

Katherine Paola Celi Perez (20) fra Guayaquil i Ecuador

Kathrine eller Kathy som hun alltid blir kallt er den yngste av studentene våre på Setela. Men det betyr ikke nødvendigvis at hun er den som har minst erfaring eller kunnskap. Kathy har nemlig vært en veldig engasjert dame helt siden hun var liten, tror jeg vi kan si. Allerede som 8 åring begynte hun å undervise unger som var yngre enn henne på søndagsskolen de hadde hjemme i huset deres! Tror ikke det er så mange som slår det. Kathy er dessuten andregenerasjons setelastudent. Faren, Gonzalo Celi, var nemlig også student der for noen år tilbake.
Foreldrene ble kristne da Kathy var et par år gammel og de hadde en enorm trang til å evangelisere og nå ut til flere. De startet opp hjemme i huset sitt og prøvde å danne menighet der. "Først og fremst satset vi på å nå barna i nabolaget den første tiden og hadde søndagsskole og barnegrupper. På søndagsgudstjenesten hendte det vi var helt alene fra begynnelsen, forteller Kathy. Men vi hadde mange venner og mange aktiviteter i huset og litt etter litt kom det voksne som begynte å gå kirka og som etterhvert ble medlemmer." Idag er det en stor menighet med mange aktiviteter og med et stort fokus på evangelisering i Paraiso, bydelen hvor Kathy kommer fra.
Vi var så heldige å få besøke kirka da vi var i Ecuador i januar. Der traff vi en entusiastisk pastor, far til Kathy, som holdt på å bygge andre etasje på kirkebygget de har fått bygget.
I 2001 skjedde det en stor forandring i livet til Kathy. Familien dro til Bolivia, fordi far til Kathy som sagt skulle studere på Setela. Av praktiske grunner kunne ikke hele familine være med første halvåret, og mor ble igjen i Ecuador med de to eldste brødrene til Kathy. Dette var hardført for henne, hun måtte ta mye ansvar hjemme for to småsøsken, hjelpe men lekser,lage mat, vaske klær i helgene osv.
I tillegg var hun veldig aktiv i kirka i Sucre og fikk alltid topp karakterer på skolen.
Selv om Kathy ikke var seg bevisst dette på den tiden, ble nok alle krava til henne i meste laget, ikke minst å leve opp til å være den perfekte pastordattera. Hun opplevde en krise i livet sitt etter en stund. Men hun likte seg så godt i Bolivia at da de skulle flytte tilbake til Ecuador ville hun ikke. " Det var en kjempetøff prosess for meg å komme tilbake, forteller hun, og i begynnelsen ville jeg ikke gå ut når de gamle vennene kom og spurte etter meg."
Etterhvert gikk det seg til, jeg ble oppslukt av arbeidet i kirka og studier. Vi jobbet knallhardt for å bygge opp en menighet, og jeg var engasjert som alltid. Jeg begynte å studerepå IBLE, bibelskolen vi har i Ecuador og etterhvert fikk jeg litt lønn for å undervise der."
Kathy innrømmer at hun har gått noen runder med seg selv hvor hun har måttet finne ut hvor verdien hennes ligger, i det hun gjør eller det hun er og at hun til tider kanskje har hatt litt for stort ansvar. " Dette første året på Setela har jeg måttet reflektere mye over dette," sier hun, hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være. Her var jeg jo plutselig ikke den flinke pastordattera som alle spurte etter" sier hun med et smil.
"Å studere på Setela har vært en drøm hos meg helt fra jeg var liten." På spørmål om framtidsønsker og drømmer sier Kathy at det som ligger hennes hjerte nærmest er ungdommer og familier. Særlig de som har rusproblemer som det er veldig mye av der jeg kommer fra. Jeg ser at det ødelegger familiene. Det er mange som lider mye. Derfor har jeg lyst til å utdanne meg mer i den retningen."
Kathy har også noen annet som ligger hennes hjerte nær, nemlig norske Odd Magnus, som hun er forlovet med og skal gifte seg med i januar!
Vær med å be om at Kathy må få bruke alle sine ressurser uten å slite seg ut, for framtiden hennes sammen med Odd Magnus og for familie og menighet hjemme i Guayaquil

BLI KJENT MED SETELASTUDENTENE

2011-05-20T10:05:00.000-07:00

Gladys Maribel Valencia Chichanda (31) og Derlis Bolivar Gavidia Gavidia (28) Quito, Ecuador

Vi har et ektepar på Setela der begge to studerer, nemlig Maribel og Bolivar. De har begge bodd i Quito siden de var små.
Maribel fortelle at hun ble døpt i den katolske kirka da hun var barn, og fulgte opplæringa de hadde der. " Det var mye ritualer men også mye interessant" sier hun, "det var der min interesse for Gud startet. Men mellom huset vårt og den katolske kirka lå den lutherske kirka. Jeg stoppet alltid der for å høre på sangen og musikken da jeg skulle hjem fra opplæring, forteller hun. Jeg har alltid vært glad i musikk og jeg likte å stå og høre på."
Normisjon hadde på denne tiden et hjelpeprogram som bl.a gikk på å gi de barna som trengte det, hjelp med skoleutstyr. "Tanta mi ble medhjelper i dette, og vi søsken fikk hjelp derfra. Jeg ble veldig glad da tanta mi inviterte oss med på søndagskole og andre aktiviteter i denne kirka. Slik kunne jeg få høre mer av sangen og musikken som jeg likte så godt", sier Maribel.
" Jeg ble kjent med Jesus i denne kirka, men det var først da jeg ble eldre og begynte på universitetet at jeg begynte å lengte etter å bli mer kjent med Han. Jeg leste mye i Bibelen da jeg var student og fikk god hjelp av en annen kristen. Jeg ble også veldig engasjert i kirka og var med på alt. Det var ikke alltid like enkelt," sier Maribel.
"Hjemme var det heller ikke lett. Foreldrene mine var ikke kristne, pappa drakk mye i helgene og det var mye konflikter og økonomiske problemer. Jeg hadde også mye ansvar for mine to småsøsken. Jeg lukket meg ofte inn på rommet mitt der jeg gråt og ba. Men da jeg var 22 år fikk jeg bønnesvar. Både mamma og pappa ble kristne og ble fridd fra alkoholproblemer. Det ble et nytt liv hjemme," forteller hun.
Maribel jobbet en periode i prosjekt i Normisjon. Hun fikk også delta på diverse kurs. "Jeg likte veldig godt å studere og det gav mersmak. Men selv om jeg hadde lyst til å studere mer, var det med stor tvil at jeg tok imot studieplassen på Setela. Mange oppfordret oss til å reise. Men det er vanskelig å være så langt borte fra familien, vi vet det er mange oppgaver i kirka vi måtte forlate, uten at noen har kunne overta, og det ble en stor forandring i økonomien for oss," sier Maribel.
Maribel er utdannet regnsakpsfører og forlot en god jobb for å reise til Setela.
" Men jeg tror Gud vil lære oss noe her, fortsetter hun. Jeg har sett at Gud er en praktisk Gud som bryr seg om hverdagen min, ikke bare det åndelige livet, avslutter hun.
Bolivar har også bodd i Quito siden han var 4 år, sammen med mora og søstera si. Da han fylte 14 år fikk mora hans imidlertid så store problemr at hun ikke tok godt nok vare på ungene sine. Bolivar så ikke noen annen mulighet enn å flytte ut. Og praktisk talt har han klart seg selv siden den gangen. " Jeg flyktet mer eller mindre til en kamerat en natt, og denne sammen natten tok jeg imot Jesus. Jeg fikk lov å bo hos denne kameraten den første tiden. Han hadde et rom i den samme kirka som Maribell gikk i. Jeg ble med i en lovsangsgruppe i menigheten og lærte å spille gitar. Jeg var også, som Maribell, med på alt som skjedde. Det var spesiellt et ektepar i kirka som hjalp meg mye, både åndelig og økonomisk." Det var ikke lett for en ung gutt å klare studier og sammtidig skaffe penger til livets opphold. Men Bolivar sto på. Han jobbet på dagen og studerte på kvelden og har idag en god teknisk utdannelse. Også han forlot en godt betalt jobb for å reise til Setela.
"Jeg tenkte vel egentlig aldri på å reise til Setela. Min store drøm har vært å lære mer musikk." Bolivar er god både til å spille piano og gitar og synge. "Men jeg fant ut at det er egentlig viktigere å lære mer fra Guds ord. Så kan kanskje mulighetn for å lære mer musikk senere.
Så da muligheten kom var jeg villig til å reise hit til Arequipa."
Bolivar understeker også at Gud er en praktisk Gud. I alle de utfordringer han har hatt i sin oppvekst har Gud alltid vært der og sørget for ham, forteller han. Også i det det daglige strevet med å skaffe penger mat som han hadde i ungdomstiden sin.
Vær med å be om at Maribel og Bolivar må få kjenne det meningsfullt å være på Setela og for kirka og familien deres hjemme i Quito.

17.MAI ER GØY

2011-05-17T18:23:00.001-07:00

Særlig i utlandet! Ikke noe mer å si om det.

BLI KJENT MED SETELASTUDENTENE

2011-05-09T11:22:00.000-07:00

Yolanda Vilcahuaman Cayllahua (25) fra Arequipa

Yolanda er ei svært så aktiv dame. Det er ikke lett å få en avtale med henne, for hun er stadig opptatt med et eller annet.
Yolanda har vokst opp i den lutherske kirka. Mora tok henne med helt fra hun var lita. Far var katolsk, men han jobbet i gruve og var bare heime hver 14.dag, forteller hun. "Da jeg var 14 år hadde jeg tatt et besvisst valg på at jeg ville være kristen og ble også medlem av kirka."
Yolanda har fått prøve mye av hva sorg og smerte og savn er. Da hun var 14 år mistet hun begge foreldrene sine iløpet av kort tid. Først døde faren plutselig av hjerteinfarkt. På dette tidspunketet lå allerede moren dødende av kreft på sykehuset.Dette var et hardt slag for ei jente på 14 år. Yolanda fortsatte å bo sammen med ei eldre og ei yngre søster. Den yngste var bare 11 år og Yolanda hadde mye omsorg og ansvar for henne. "Familie og medlemmer av kirka hjalp oss mye i denne perioden, også slik at vi etterhvert fikk studere. Det økonomiske grunnlaget var jo ikke akkurat godt for 3 unge jenter, den eldste alenemor på 21."
På mitt spørsmål om hun ikke ble bitter på Gud etter å ha mistet så mye, svarer Yolanda at hun var nok trist og deprimert i lange perioder, men aldri sint på Gud. "Jeg erfarte heller at Han var der når jeg trengte Ham som mest, når foreldrene mine ikke var der, og at Han aldri forlot oss.
Det som heller gjør meg trist nå, er at mine eldste 4 søsken ikke er kristne. Jeg spør ofte meg selv hvor lenge jeg må vente før jeg får det bønnesvaret," sier hun.
Yolanda er utdannet lærer og jobbet som det to år før hun startet på Setela. Hun forteller at hun helt fra hun ble medlem har vært aktiv i kirka, både i søndagskole, blant ungdommer, i lovsangsgruppe etc. Nå er hun veldig aktiv i nybrottsarbeid i en av bydelen i Arequipa, Hunter. Dette er den bydelen som har mest gatebarn i Arequipa. "Jeg ønsker så å være med og så Guds ord i hjertet på disse barna. Det kan forandre hele livet og framtida for dem," sier hun. Derfor er Yolanda opptatt nesten hele helga med dette. De starter opp på lørdagen med å gå ut og invitere barna, så har de samling med dem i kirka med forskjellige aktiviteter og andakt. Etterpå er det ut igjen å leke, sparke fotball med ungdommer som møter opp, for så å ta disse med seg inn i kirka og ha samling med dem. På søndag morgen er det påan igjen med å ut å invitere alle aldersgrupper til gudstjeneste for så å være aktivt deltagende i den. Jeg er imponert over innsatsen.
De andre dagene i uka studere altså Yolanda på Setela. "Det har vært et ønske hos meg lenge, men jeg har alltid stolt på at Guds vilje vil skje med meg, også i denne saken. Og nå er jeg her , og jeg liker så godt å studere teologi at jeg kunne tenke meg å fortsett med det etter Setela også. Mitt drøm for framtida er å kunne undervise andre, og å fortsette å være i arbeidet med barn og ungdom i kirka," avslutter Yolanda.
Vær gjerne med og be for Yolanda. At hun må beholde gleden over å være et Guds barn midt oppi alle oppgavene sine, og for veien videre framover for henne.

BLI KJENT MED SETELASTUDENTENE

2011-05-02T12:48:00.001-07:00

Raul Apaza Dias (39) fra Juliaca/ Mollendo.

Raul er gift med Roxana Churata Humpire (28) også fra Juliaca. Men de siste 4 årene før de dro til Setela bodde de i Mollendo, hvor Raul var daglig leder i kirkas nærradio.
Raul og Roxana har to barn, Calef og Joshue. I juni venter de barn nr 3.
Raul ble kjent med kirka vår da han var 28 år. Broren hans hadde allerede gått fast der en stund. Han inviterte stadig med seg Raul. Men han gikk aldri. Ikke før han ble invitert med hjem til norske misjonærer på Alfakurs. "Da gikk jeg i ren nysjerrighet", forteller Raul, " jeg hadde så lyst til å se hvordan utlendinger bodde og levde." De ble servert mat på Alfakurset, og Raul og kameraten som også var med, følte de kom i "gjeld" på grunn av den. Derfor måtte de gå neste gang også, og ha mat med seg, fordi den brukte å gå på omgang blant deltakerne. "Jeg begynte å like det som skjedde der, sangene og det som ble sagt. Og dermed begynte jeg å gå mer og mer.Jeg hadde lest mye i Bibelen før og har nok alltid kjent en dragning til det som står der, men jeg hadde aldri tenkt å bli med i en kirke og bli aktiv der.
Jeg begynte å gå på ungdomsmøter og deretter på gudstjenester. Og etter en tid fikk jeg ta imot Jesus.
Raul studerte på denne tiden informatikk og journalestikk ved universitet i Juliaca.Han ble spurt om å jobbe frivillig i nærradioen som kirka hadde i Juliaca. Og dette ble altså begynnelsen på det som ble hverdagen for Raul helt fram til han begynte på Setela. Han hadde tenkt å jobbe i en helt vanlig radio. Men planene hans forandret seg da han ble kristen. Det er flott å kunne ha en så stor forsamling foran seg, som man har når man snakker i en radio. Han var med på å lage forskjellige typer programmer, og de hadde mange lyttere.
Også kona hans, Roxana, var en av dissse lytterne. Og lite ante hun om at mannen bak stemmen hun hadde hørt så mange ganger i radioen skulle bli mannen hennes.
"Jeg oppdaget fort at jeg trengte mer bibelkunnskap for å kunne gjøre en god jobb i radioen," fortsetter Raul. "Det ble til at jeg studerte på Clet i alle feriene mine, og jeg hadde praktisk talt aldri fri. Så ble jeg oppfordret til å søke på Setela. Da seminaret ble flyttet til Arequipa må jeg jo innrømme at avgjørelsen ble lettere å ta for oss. Roxana og jeg ble enige om at jeg skulle søke, så var det opp til andre om jeg kom inn." Og inn kom Raul. Begge to er enige om at det er godt å være her. I tillegg til alt de lærer, får de mer tid til hverandre som familie. De synes også det har vært godt med en pause fra en veldig travel hverdag i radioen. "Det var ikke mye jeg så til mannen min," forteller Roxana
Så er ønsket deres å vende tilbake til nærradioarbeid etter Setela."Men vi er forberedtpå alt. Vi et ingenting om framtiden. Det må bli som Gud vil," avslutter de.

DIA DE REFLXIÓN

2011-05-02T10:42:00.000-07:00

Påskeuka er ikke ferietid på skoler og studiesteder her i Peru, slik som i Norge. Men på Setela ble uka litt annerledes enn vanlig. Dette satte studentene pris på etter noen harde uker med eksamener og mye lesing.Onsdagen hadde vi en helt annerledes dag, der vi på forskjellig vis gikk inn i det som skjedde i påskeuka. Vi hadde påskevandring, fotvask og kjærlighetsmåltid. Vi feira nattverd sammen, vi hadde tid til å sett oss ned hver og en for å studere tekstene fra påska. Vi gikk også opp på taket til Setela der vi kunne på en konkret måte legge fra oss alt som tynger oss ved korset, og brenne lapper der vi hadde skrevet opp syndene som vi strever mest med.
Dagen ble avsluttet med lovsanger om oppstandelsen.
Både studentene og ansatte var fornøyd med dagen og var enige om at vi trengte denne oasen som dagen ble.

BLI KJENT MED SETELASTUDENTENE

2011-04-04T20:38:00.000-07:00

Jorge Antonio Quintana Pérez(31) fra Chiclayo i Nord-Peru.

Jorge eller Coco som han alltid blir kallt her, er en av de studentene som høres mest på Setela. Han er nesten alltid i godt humør, synger og hoyer og elsker gode historier og god mat.
Jorge kommer fra en luthersk kirke som bare finnes i Nord-Peru: IELCH,(samarbeider med svensk misjon) og han er den første studenten fra denne kirka på Setela.
Han har også opplevd litt av hvert i livet sitt og det er utrolig å sitte å høre ham fortelle.
"Både pappa og broren min døde da jeg var 16 år. Selv om familien min og jeg ikke hadde vært spesiellt kristne før, kjente jeg bare at jeg hatet Gud etter dette.Mamma gifta seg på nytt, og jeg ville ikke ha noe med familien min å gjøre mer. Jeg "rømte" til en by i jungelen i Nord-Peru og ble der i 5 år. Jeg trodde det skulle hjelpe for smerten jeg hadde inni meg å komme meg vekk. Men der tok jeg feil. Jeg hadde forskjellig arbeid i løpet av disse årene. Men det merklige var at hvor jeg enn kom, traff jeg på folk som var kristne. Den ene arbeidgiveren min snakket til meg om Jesus i et helt å, leste fra bibelen for meg og ba meg til kirken. Men jeg dro aldri. På neste arbeidssted fikk vi ikke betalt ut lønna vår før vi kom og hørte på en andakt. Men det hjalp ikke. På 3.stedet jeg kom, satt det en dame og solgte noe utenfor døra. Siden jeg jobbet som dørvakt, fikk vi god tid til å snakkke sammen. Hun talte også til meg om Gud. Men også om problemene sine, barna og ekteskapet. Denne dama gjorde inntrykk på meg. Hun vitnet med livet sitt. For på tross av vankelighetene sine hadde hun en glede som ingen kunne ta fra henne, gleden i Kristus. Jeg begynte å tenke hvordan det ville være for meg å leve dette livet, men heller ikke nå gikk jeg til kirka".
Det skjedde forandringer i livet il Jorge på denne tiden. Han møtte motgang og det ble bl.a brudd med forloveden han hadde, og etter en tid dro han tilbake til Chiclayo. Men med en veldig uro i hjertet, forteller han.
Der passerte han en dag kirka han nå er med i og fikk se en mann han kjente igjen på trappa. Ikke akkuret byens beste. Han var kjent for å være en småkjeltring. "Det gjorde inntrykk på meg", sier Jorge. "Jeg trodde jeg måtte være perfekt for å gå i kirka. Men så hadde de altså tatt imot en tyv. Jeg ble nysjerrig og tenkte at hvis Gud elsker ham, er det kanskje håp for meg også. En leder kom ut og inviterte meg inn, og siden gikk det slag i slag. Vet du at Jesus har tilgitt deg? spurte en misjonær meg. Det gikk rett til hjertet mitt. Jeg følte meg akseptert av Gud. Jeg begynte å lese og studere Bibelen for å finne ute hva denne tilgivelsen og kjærligheten fra Gud var for noe. Jeg så også på misjonærene. Hva er det som får dem til å reise fra landet sitt? Det måtte være noe mer en det jeg kunne se."
Coco har nå vært kristen i noen år og han har de siste årene vært brukt som leder i kirka si. "Det er mange behov der, sier han og jeg er den første som studerer på nivået som Setela tilbyr. Jeg håper flere fra kirka mi kan gjøre det samme i framtiden.
Nå i des/ jan var jeg hjemme og hadde praksis. Da brukte jeg undervisningen vi hadde fått av hermano Knut fra Romerbrevet. Jeg underviste 30 personer, og jeg gjorde på "chilaysk" vis, på en måte som folk der kan forstå. Derfor har jeg stor tro på Setela. Her kan dere undervise noen, også kan vi nå ut til så mange flere, og på et "språk" som er tilpasset den kulturen vi kommer fra.
Mitt ønske er å gi videre alt jeg lærer her. Først hjemme i Chiclayo. Men jeg har en drøm om å få lov til å reise til jungelen i framtiden, for å starte nybrottsarbeid der," avslutter Coco med et smil.

BLI KJENT MED SETELASTUDENTENE

2011-03-21T16:35:00.000-07:00

Fabian Morales Peñaherrera (31) fra Santa Ana i Ecuador

Møter du en kar utenfor Setela med gitar på ryggen eller magen, er det sannsynlivis Fabian. Han er klassens store gitarist, og musikk er hans store lidenskap.
Familien til Fabian er fra Santa Ana, en by ikke så langt fra Quito, Ecuadors hovedstad.Men mens Fabian vokste opp bodde familien litt nord for Santa Ana. Foreldrene drev en forretning som gikk bra. Men som vi så ofte ser her ute, drakk faren mye og det hele gikk over styr. Familien stod på bar bakke. Far var heller ikke snill med kona si. "Vi måtte flytte, sier Fabian og det ble til at vi flytta tilbake til Santa Ana der vi hadde familien vår. Jeg følte at jeg hadde mistet alt, vennene mine, huset vårt og tingene mine. Jeg følte at jeg hatet pappa for dette.
Da vi kom til Santa Ana prøvde jeg å gå ut med nye venner,fortsetter Fabian, jeg prøvde å glemme alt som hadde skjedd, men det ble bare værre. Jeg hadde det vondt inni meg. Søsknene mine og jeg måtte også jobbe mye for å hjelpe til med familiens økonomi, og pappa tok meg ut av skolen for en periode. Jeg fikk heldigvis muligheten til å ta dette igjen senere"
På denne tiden hadde tanta til Fabian med familie begynt å samle seg til møter sammen med noen andre. "Jeg ble invitert med på dette og ble veldig berørt av det jeg hørte der, forteller Fabian, særlig av sangene de sang. Jeg måtte bare tilbake, og begynte å gå fast hver uke. Og etter en stund ble Jesus Herre i livet mitt. Når jeg nå tenker tilbake, tenker jeg av og til at Gud lot alt det vonde skje for at jeg og familien min skulle bli kjent med Jesus. For ikke bare Fabian ble kristen, både mora og flere av søskene ble også med. Det største for meg nå er at jeg ikke har vonde følelser for pappa lenger. Dette har Gud hjulpet meg med. Og selv om pappa ikke er blitt kristen, lever han et mye roligere liv nå," sier Fabian.
Pastoren i kirka i Santa Ana så at Fabian hadde talenter innefor musikk og sendte han på et seminar i 14 dager for at han kunne lære å spille gitar. Og siden har det bare blitt mer og mer musikk for Fabian. " Når jeg føler meg trist og ensom er det utrolig godt å sette seg med gitaren, synge og spille og lage nye sanger". Fabian har skrevet flere fine sanger. Noen av de står i sanghefte de bruker i noen av kirkene i Ecuador.
"Hvordan havnet du så på Setela?" er mitt neste spørsmål. "Jeg kom stadig borti folk som snakket om Setela, bl.a en tidligere student. Jeg ble oppfordret til å søke, men var veldig i tvil om det var noe for meg.Jeg hadde egentlig ikke så lyst. Men da jeg hørte at man kunne fordype seg i musikk det siste året, ble lysten større hos meg og det ble til at jeg søkte. Det ble også mulig å studere ved Ible i Quito. Dette er en form for bibelskole som kreves for å bli tatt opp på Setela. "Dermed kunne jeg gjøre de nødvendige forberedelsene for å kunne søke. Rett før Fabian kom til Setela avsluttet han dessuten sine ingeniørstudier ved universitet i Quito.
I framtiden ønsker Fabien mest av alt å bruke musikken som et redskap i kirka, oppmuntre og lære opp nye til å spille i kirkene. "Jeg liker best å formidle budskapet gjennom å synge og bruke muligheten til å si noe imellom sangene", forteller han.
"Jeg ønsker å tjene Gud på en god måte, for han har gjort så mye for meg. Men det er vanskelig for jeg føler meg så dårlig. Men det er Gud som har kallt meg. Og gjennom undervisninga vi har hatt i kirkehistorie dette året på Setela har jeg lært at Gud ikke forlater oss. Han har kunnet bruke dårlig mennesker før meg, mange som har sviktet Ham, men Gud er trofast", avslutter Fabian.
"Forresten, sier Fabian, hils til Norge og si at jeg er utrolig takknemlig for at dere er med å gjøre det mulig for oss å studere disse tre årene på Setela".
Vær gjerne med å be for Fabian, for studiene på Setela,framtidsplanene hans, for foreldrene og søskenene hans og kirka hjemme i Santa Ana.

BLI KJENT MED SETELASTUDENTENE

2011-02-28T08:02:00.000-08:00

Oscar David Bellindo Zarate (27) fra Arequipa,Peru

Dette første studieåret på Setela har Oscar bodd alene på Setela. Men for nøyaktig en mnd siden, 4 febr, giftet han seg med sin kjære Nadia som også er fra Arequipa. De har flyttet inn i en av de ledige leilighetene som vi har for familier på Setela.
Jeg var nettopp og besøkte dem, og de virket svært så førnøyde med sitt nye liv.
Nadia som også er 27 år er utdannet tannlege og skal fortsett og arbeide med det. Men hun vil ta seg fri for å være med i gruppa som vi har for alle konene to dager i uka.
De to er også aktive i et nybrottsarbeid i en av bydelene her, sammen med en gruppe ungdommer. "Dette å være med å starte en ny menighet, har gitt oss mange nye erfaringer. Det har vært utfordrende og vi har ofte følt oss uverdige og utilstrekkelige. Men det har også vært utrolig stort mange ganger å merke hvordan Gud hjelper oss og løfter oss opp når vi er langt nede," sier begge to
Oscar har vokst opp i den luthersk kirka her i Arequipa. Helt fra han var 3 år har foreldrene hans tatt ham med på forskjellige aktiviteter der. Faren hans har jobbet i mange år som pastor. "Derfor har jeg ikke noen spesiell dag eller opplevelse jeg kan vise til når noen spør meg når og hvordan jeg ble kristen",sier Oscar. "Men litt etter litt har jeg forstått hva det dreier seg om. Konfimasjonstiden og ikke minst selve konfirmasjonen min betydde mye for meg. Det var et bevisst valg hos meg å konfirmere meg, og det var en konkret måte å vise andre at jeg ville være en kristen.
Oscar har vært aktiv i kirken der faren er pastor i mange år. Han spiller gitar og har også hatt ansvar i ungdomsarbeidet.
Han har hatt jobb i et datafirma og har trives med det. Firmaet har gått bra og hadde planer om utvidelse. "Men, sier Oscar, så ble jeg utfordret av misjonærer til å søke på Setela. Dette var slett ikke min plan, og jeg kom inn i en periode med mye tvil om hva som var rett for meg. Jeg ba mye, og jeg sa til og med til Gud at hvis Setela kommer til Arequipa skulle jeg søke. Dette var akkurat i den perioden det begynte å gå rykter om at seminaret kanskje skulle flyttes. Jeg ville gjerne gjøre Guds vilje, men på samme tid hadde jeg lyst til å fortsette i min gamle jobb. Arbeidgiveren min tilbød meg til og med mere lønn hvis jeg ville fortsette. Og jeg bekymret meg mye for dette meg penger hvis jeg skulle gå på Setela. Jeg visste at lønna ville bli dårlig. Men jeg opplevde konkret at Gud gav meg ro for at Han alltid vil gi meg det jeg trenger, slik Han har lovet.
Så endte det jo opp med at Setela ble flytta hit til Arequipa og alle unnskyldningene mine forsvant. Og her er jeg, og jeg er veldig takknemlig for at jeg nå får gå på Setela og lære så mye nytt".
Når jeg spør Nadia hvordan det har vært for henne å flytte inn på Setela, svarer hun at det er hun veldig fornøyd med. Det er ikke alle unge, nygifte par forunt å bo for seg selv i denne kulturen. De fleste har ikke råd til å skaffe seg noe eget å bo i. "Ved å bo her for oss selv, kan vi lære hverandre bedre å kjenne, og vi må bry oss mer om hverandre enn i en storfamilie. Dette tror jeg er bra," sier Nadia.
Ingen av de to er fremmede for en tjeneste i kirka i framtiden. Oscar tror nok at undervisning er hans sterkeste side, og kan kanskje tenke seg noe i den retningen.
"Jeg ønsker å være et instrument for Gud,der hvor han kaller meg til å være", avslutter han.
Vær med å be for det den nye lille familien, studietiden, framtidsplaner og nybrottsarbeidet som Oscar og Nadia er med i her i Arequipa.

BLI KJENT MED SETELASTUDENTENE

2011-02-11T09:23:00.000-08:00

Vicente Moya Argoti (32) fra Guayaquil

Vicente er gift med Magali Casto Flores (33) og er på Setela sammen med hele familien sin. De har 4 barn, den minste bare to uker gammel.
Både Vicente og Magali er fulle av humor og latter, og de har nesten alltid en vittig kommentar på lur. Familien er utrolig sosial, det er nesten alltid folk hos dem. Det er ikke få ganger vi er blitt bedt på en godbit fra Ecuador hos dem.
Men Vicente forteller at før han ble kristen levde han et liv som han helst ikke vil snakke om. Han hadde ikke orden på noe, sier han og livet hans hadde ingen hensikt. Han drakk mye alkohol, og dette gikk ut over dagliglivet hans,
Men i 2004 skjedde det noe. "Broren min døde, og dette gikk hardt inn på meg. I en periode begynte jeg å drikke enda mer. Jeg trodde selv jeg hadde kontroll over dette, og bestemte meg for å slutte. Men det holdt bare i to uker. Jeg var livredd for å bli som min far, som også var alkoholiker,og tilslutt ba jeg naboen min som var kristen om å ta meg med til kirka som han gikk i", sier Vicente. "Jeg fikk en bibel av pastoren, og begynte å gå på gudstjenester. Litt etter litt ble jeg kjent med hvem Jesus er og ble en kristen. I løpet av det første året fikk jeg lyst til å drikke igjen, men så, som et Guds under forsvant lysten helt. Og siden har jeg ikke hatt lyst på alkohol. Dette året som jeg ble kristen, feiret jeg for første gang nyttårsaften sammen med familien min. Før hadde de vært overlatt til seg selv. Det ble en total forandring i livet og familielivet vårt. Vi giftet oss også rett etter at jeg ble kristen", forteller Vicente, "Jeg ble mye mer deltagende i det som skjedde heime med familien min". Noe undertegnede kan skrive under på, for jeg kjenner ingen andre menn her ute som er så flinke til å hjelpe til i huset som Vicente.

Magali fulgte mannen sin i kirka, selv om hun ikke hadde noe personlig forhold til det. "Forandringen med han var så stor, og alt ble så mye bedre hjemme hos oss, at jeg var bare nødt til å være med ham". Helt fram til 2009 fortsatt Magali slik. Men så en dag, da hun hørte mannen sin tale i kirka, ble hun berørt av det han sa, og det gikk opp for henne hva det betyr å være en kristen. "Dermed fikk jeg også ta imot Jesus", sier hun.
Vicente forteller at han før dette skjedde, hadde begynt å tenke på Setela,"men jeg sa til Gud at hvis det ikke skjer noe med Magali kan vi jo ikke reise"
Og nå er vi her, som et Guds under, sier han
Det har vært hardt dette første året på Setela, særlig for Magali å bo så langt unna familien sin, som hun hadde daglig kontakt med hjemme i Ecuador "Men nå begynner jeg å venne meg til. Dessuten har jeg jo fått nye venner her" smiler hun.
Når jeg spør om framtida sier de at den bekymrer de seg ikke for. Vi vil være der Gud vil ha oss. "Jeg vil gjerne jobbe som pastor" sier Vicente, formidle evangeliet med iver og glede, legger han til". Og den gaven tror jeg Vicente har fått, jeg som har hørt han tale noen ganger.

Vicente og Magali har som sagt 4 barn: Andres, Mosés, Valentina og Sofia. Vær gjerne med å be for dem. De føler seg nok litt alene på Setela siden det ikke er så mange barn på dette kullet. Be også om at tida på Setela må bli lærerik og meningfull for hele familien.

Lite søte Sofia, som ble født 24.januar

PÅ TUR

2011-02-11T07:54:00.000-08:00

I januar var det ikke undervisning på Setela Vi var defor vi så heldig å få bruke litt tid på å besøke både Ecuador og Bolivia på nytt. Vi var litt på ferie og litt på jobb. Hovedmålet var å treffe igjen gamle Setelastudenter, samt reklamere for Setela. Det var en stor glede for oss å treffe de igjen, og denne gangen var det på deres hjemmebane. Vi ble både imponerte og ydmyke over å se hvordan de står på i kirkene rundt omkring. De fleste har veldig små ressurser å klare seg med,både i kirkene og på hjemmebane. Men selv om utfordringene er mange, og nesten ser helt uovervinnelige ut, opplevde vi at de var glade for å kunne stå i oppgavene sine, og at de har en utrolig tillit til at Gud vil sørge for dem.
Vi føler oss utrolig priviligerte som har hatt stillinger her ute som har gjordt at vi har fått så mange gode venner både i Peru, Ecuador og Bolivia
Bilder:
Vi var skikkelig ryggsekkturister og humpet av sted på varme, fulle busser.
Anne Lise og Åsfrid fikk tilbringe en dag sammen med Adela (tidl. Setelakone) oppe i Cañar. Der lærte vi å tilberede marsvin. Vi har spist det før men det var unektelig litt spesiellt å være med fra starten av. Måtte be en ekstra bordbønn før vi begynte å spise.
Ellers traff Åsfrid igjen sin gode venninne Rebeca og Anne Lise sin gamle hushjelp i Bolivia og flere av sine søte små venner, som hadde vokst mye på et år.

Bli kjent med Setelastudentene

2011-02-03T08:25:00.000-08:00

LUISANA MUÑOS PAREDES (24 ÅR) FRA GUAYAQUIL, ECUADOR

Luisana forteller at hun alltid har brydd seg om Gud, og hun har ønsket å ha et godt forhold til ham. Hun deltok som barn og i tidlig ungdom litt i det arbeidet som den katolske kirka hadde for barn og ungdom. Men det var nesten bare lek eller sosial hjelp. "Jeg fikk ingen åndelig føde, og det fyllte ikke det behovet jeg hadde inni meg" sier Luisana, som samtidig ønsker å understreke at den katolske kirka også driver mye bra arbeid.
Luisana hadde en bekjent/nabo som var medlem i ei luthersk kirke. En dag kom hun og fortalte at det var åpna ei ny luthersk kirke i nabolaget, og inviterte henne med dit.
Familien henne var på denne tiden i stor økonomisk krise. Inntektskilden de hadde var å skrelle og frakte hvitløk ut for salg. Luisana og de 5 søsknene hennes, (ihvertfall de eldste) måtte alle delta i dette arbeidet. Også på søndagene. Dermed fikk ikke Luisana lov å gå på gudstjeneste. Hun dro allikevel, og det hendte at foreldrene til og med slo henne for dette.
Etterhvert ble den økonomiske situajonene bedre for familien, og Luisana kunne delta i kirka mer fast. "Hvis du spør meg når jeg ble kristen", sier Luisana og ler, "kan jeg ikke svare på det. Sannheten er at jeg har tatt imot Jesus så mange ganger at jeg har ikke tall. Jeg forsto ikke helt hva det gikk ut på, men tilslutt skjønte jeg at Gud ikke forlanger at jeg omvendte meg mange ganger.
2 år etter at Luisana begynte å gå i kirka, skjedde det et under i familien. Foreldrene ble også kristne. Før hadde de både røykt og drukket, noe som ofte skaper mye nød og elendighet i familiene her ute. De sluttet med begge deler, og det ble en radikal forandring i familien. Vi hjalp hverandre mye som nye kristne alle sammen.
Pastoren i kirka (også tidligere Setelastud.)har også vært til stor hjelp for meg og familien min.Jeg fikk ansvar i kirka, for søndagskole og etterhvert som leder for andre grupper. "Dette har vært med og bevare meg som kristen", sier Luisana. Det var også pastoren + en misjonær som utfordret Luisana til å søke på Setela. Dette ble et vanskelig valg. Foreldrene var veldig imot det. Luisana var nettopp ferdig med utdannelsn sin, og visste at det kunne bli vankelig å få jobb etter 3 år borte.
Men det ble etter hvert klart for henne at det var det hun ville. Og plutselig forandret også foreldrene mening og begynte å støtte henne i å dra. "Da kan jo du lære oss når du kommer tilbake" sa de.
Luisana har ingen faste framtidsplaner, men hun er veldig opptatt av å evangelisere, nå ut til nye mennesker, og kan tenke seg å jobbe i team i nybrottsarbeid.
Det hun ønsker å hilse dere lesere med er at vi ikke må bekymre oss for dagen imorgen. "Vi må ikke begrense Gud som er allmektig", avslutter hun med.
Vær gjerne med å be for Luisana, tiden hennes på Setela,framtiden og familien hennes. De er nå viktige medspillere hjemme i menigheten i Guayaquil.

Bli kjent med Setelastudentene

2011-01-04T05:55:00.000-08:00

RUFINO ARAPA MAMANI (31) FRA JULIACA

Rufino er på Setela sammen med kona si Kristina. Hun er ikke student, men deltar i opplegget som er for konene.

Rufino forteller at foreldrene hans var noen av de først medlemmene i kirka vår i Juliaca.
Han har dermed vokst opp i kirka og ble medlem allerede som 14 åring. Han nevner også en rekke misjonærer som har betydd mye for hans åndelig vekst og utvikling. Litt etter litt fikk han mer og mer åndelig ansvar. Dette har betydd mye for hans åndelige utvikling. Han er en frukt av misjonens arbeid her i Peru.Det nytter å drive misjon!
Rufino har alltid ett smil på lur, og en morsom kommentar til det meste. Dermed er det mye latter, liv og røre rundt ham. Han er også valgt til president for studentene.

Rufino og Kristina har også opplevd prøvelser i livet, men også Guds hjelp og støtte. For fire år siden mistet de et barn i svangerskapet. De har senere ikke lykkes med å få flere barn. Dette har vært en stor sorg for dem. Men han forteller at gjennom undervisningen på Setela har han lært at som kristne skal vi ikke spørre hvorfor ting skjer, men hvordan Gud kan bruke det vonde til noe godt. ”Gud vil alltid det gode for oss,” sier Rufino. Dette har vært til stor hjelp for dem. I den andinske kulturen er tanken om straff svært sterk.

Rufinos store ønske for studiet på Setela er å bli mer kjent med det som står i Bibelen. Og foreløpig har det svart til forventningene. ”Jeg føler meg som Maria” sier han, ”det er som å få sitte ved Jesu føtter, og jeg oppdager noe nytt hver eneste dag. Og jeg vet at det ikke vil ta slutt, for Guds ord er levende”. Det er til stor velsignelse for meg personlig å få denne muligheten til å studere disse tre årene. Så er det mitt ønske å få fortsette i en tjenesten som kan bli til velsignelse og frelse for andre, som pastor eller hva Gud ellers måtte kalle oss til
Rufino er ikke ukjent med pastortjenesten. Allerede som 24 åring begynte han å arbeide som hjelpepastor i Juliaca, nær Titicacasjøen på Perus høyslette. Videre har han jobbet som pastor i Mejia og siste året i nybrottsarbeid i Ilo på Stillehavskysten.

Kristina har ikke vært kristen så lenge som Rufino.Hun ble med en venninne i kirka da hun var i begynnelsen av 20 årene. Etter en stund fant hun ut at det var dette som kunne gi livet hennes det hun følte hun manglet og ble kristen. For 6 år siden ble hun medlem av kirka vår. Kristina vil gjerne lære mest mulig mens hun er på Setela, og har alltid mange spørsmål og forslag til tema i undervisningen konene får.
På spørsmål om hvordan hun synes det har vært å komme til Setela svarer hun at hun allerede har lært mye gjennom undervisningen. Men hun sier også at hun har lært mye gjennom å leve så tett innpå andre mennesker som de gjør her. Her er studenter med sine familier fra tre forskjellige land og enda flere forskjellige kulturer. ” Det er lærerikt å alltid måtte forholde seg til de andre studentene med familier, mennesker som har de samme måla for livet som oss, og også noen av de samme utfordringene i hverdagen.” Christina innrømmer også at hun har måtte lære seg å tolerer mer enn hun gjorde før, fordi menneskene rundt henne er så forskjellige fra henne.
På spørsmål om hva som er hennes ønske etter de 3 åra på Setela, svarer hun bestemt: at jeg fortsatt må få være ett Guds barn, for det er det viktigste av alt, og at vi kan gå inn i en tjeneste som Gud kaller oss til” legger hun forsiktig til.

Godt nyttår til alle

2011-01-03T17:36:00.000-08:00

Jada det var nyttårsaften vi feiret på fredag, ikke påskeaften. Men vi gjorde en ny oppdagelse da vi kjørte gjennom det lokale markede på fredag ettermiddag. Gul er tydligvis fargen for feiring av nyttår. Det skinte i gult over alt. Gult glitter, gule blomster, gule hatter, ja til og med gult undertøy. Den gule fargen betyr lykke for det nye året, fortalte en jeg spurte. Det var yrende liv, pakkfullt av folk og dyr. Mange skulle gjøre de siste innkjøp før nyttårsfesten og helstekt gris står på menyen for mange. Som dere kan se på bilde må den også fraktes i hus.
På julaften spiser de som har penger til å skaffe seg det,kalkun. Altså ganske motsatte tradisjoner av i Norge.
Vi prøvde å feire så godt vi kunne på peruansk vis og gikk til innkjøp av gule hatter. En udelt suksess. Så var en koslig jul og nyttårsfeiring med mye familiebesøk fra Norge snart over.

Bli kjent med Setela studentene

2010-12-17T09:21:00.000-08:00

CRISTIAN FRA COCHABAMBA
Jeg vil iløpet av det neste halvåret førsøke å presentere alle Setelastudentene. Dette for at dere som er med å gi og ber til Setela skal bli bedre kjent med dem.
Og hva er mer naturlig for oss enn å begynne med studenten vår fra Bolivia. Vi har bare en bolivianer på dette kullet, nemlig Cristian Quiñones Sanchez. Cristian er 28 år og enslig.
Når han forteller historia si er det vanskelig å tro på ham for han er en rolig, forsiktig gutt som man skulle tro aldri gjorde noe galt. Men han har vært borti litt av hvert. Som ganske ung var han med i et gjengmiljø i Cochabamba. Og som den yngste i gjengen i lang tid, ble han tvunget til å gjøre mye som var på kanten eller over kanten av loven av de eldre gjengmedlemmene. Derfor ble han flere ganger hentet av politi, han var i fengsel og han følte seg virkelig som familiens sorte får. Cristian klarte så vidt å fullføre videregående. På skolen hadde han en kamerat som stadig inviterte ham til kirka. Han ble med, og likte seg. Han begynte på en eller annen måte, som han ikke forstår selv engang å begynne å vente på helgene da det var ungdomsklubb. "Det var en stor overraskelse for meg", sier Cristian, og jeg kan ikke slutte å undre meg over hvor mektig Gud er som kan forandre liv på den måten, som han gjorde med mitt liv" I begynnelsen var jeg bare med fordi jeg likte aktivitetene, og fordi jeg følte at dette gav mening til livet mitt. Men så plutselig gjennom en preken jeg hørte, forsto jeg hva evangeliet dreide seg om.Selv jeg, som holdt på med så mye galt, var jesus glad i".
Det var ikke bare lett å bryte med gjengen. Familien måtte faktisk flytte til en annen bydel for at Cristian skulle få fred fra dem. Men litt etter litt sluttet de å plage ham.
Avgjørelsen om å begynne å studere på Setela var heller ikke lett for Cristian. Ledere i kirka oppmuntret ham til å søke, mens andre sa at dette kom han ikke til å klare, pluss at det ikke var noe framtid i å være pastor med den lille lønna. Men Cristian klarte ikke å legge fra seg tanken, og da muligheten til å ta opptakseksamen kom, dro han til Sucre, tok eksamen, og besto.
Og nå er han her. Cristian er ikke helt sikker på hva han skal gjøre i framtiden, men , som han sier: "jeg vil tjene Gud der Han vil at jeg skal være. I takknemlighet sier jeg dette, for jeg var lenge helt sikker på at livet mitt var ødelagt. Men så tok Gud meg utav det mørke, det vonde og presset og trykket fra de andre i gjengen".
Vær gjerne med å be for Cristian og familien hans i Cochabamba.
På bilde ser dere Christian sammen med konsituert rektor på Setela Mario Condo fra Sucre i Bolivia

Reformasjonsdagen

2010-12-16T18:47:00.000-08:00

Et lite spørsmål til dere lutheranere i Norge: Feirer dere reformasjonsdagen? Og vet dere forresten hvilken dato det er?
Før vi kom hit må vi vel innrømme at vi ikke akkurat markerte den dagen så veldig. Men her er det en viktig dag for kirka. Selv om det er en stund siden (31 okt) vil jeg skrive litt om den, for nå har jeg fått tak i noen bilder fra feiringa i Arequipa. Den blir hvert år feira med fellesgudstjeneste for alle kirkene våre ute i en av parkene i byen. Som vi før har sagt er de veldig glade i drama her, og også flinke til å lage drama. Så på bildene kan dere se både Luther og avlatspredikanten Tetzel i sving.
I både Peru og Bolivia bruker de også å feire med musikkfestivaler den nærmeste helga til denne datoen. Så det er riktig noen festdager.

Chaichani

2010-12-16T18:31:00.001-08:00

Knut Bjørn og Simon har hatt et stort mål etter at de kom hit. Nemlig å komme seg opp på fjellet Chaichani. Dette klarte de for et par uker siden. Dermed passerte de 6000 m.o.h.Men de møtte overraskelser på veien. Vinteren kom. Det begynte å snø, mens de overnatta i telt på veien opp. Å gå i 10 cm snø, med sand under i rundt 6000m høyde var rimlig tungt. Men de klarte det! Tror ikke det flere turer opp dit for å si det sånn. De var forholdsvis rolige resten av dagen da de kom hjem igjen.
De møtte også på en flokk guanaco,utrydningstrua dyr i samme slekta som lama og alpakka. Det er veldig sjelden at man får se slike dyr.
På bilde ser dere Simon på toppen, sammen med Helge som også var med på turen. På bilde av med Knut Bjørn skimter dere Chaichani sett nede fra byen.

Avslutning på Setela

2010-12-16T06:54:00.000-08:00

Forrige helg sendte vi de siste Setelastudentene av sted til sine hjemsteder. Dermed er første studieår over for dette kullet. Det har vært et år med mange utfordringer både for oss som personale og studentene. Å flytte en så stor institusjon fra et land til et annet, har ført med seg mye arbeid. Og ikke alt har gått på skinner. I tilegg skulle store nye byggningsmasser ferdigstilles her i Arequipa. Og det har blitt både venta og uventa forandringer i personale i forhold til i Sucre.
Vi har mange ganger tenkt at dette har gått for mye utover studentene. Det har derfor vært godt å høre studentene uttale de siste ukene før avsluttningen at de er veldig førnøyde med undervisningen de har fått, og at de har lært masse dette året. Både teologi og om seg selv.
Vi vil gjerne takke alle dere som er med å ber for Setela og for oss her ute. Studentene skal nå ha ferie og praksis og kommer tilbake til Arequipa i siste halvdel av februar.
Bildene er fra jule/avsluttningsfesten vi hadde før de dro.

Simons konfirmajon

2010-12-13T09:48:00.000-08:00

Igår ble Simon konfirmert. Han har siden april fått undervisning sammen med 4 andre i en av menighetene her i Arequipa.Og de tar ikke så lett på det her som de gjør i Norge. Han har hatt opptil flere eksamener, og vi er utrolig imponerte over hvor mye han kan. Og alt har foregått på spansk.
I går var altså den store dagen. Ikke alle 5 var konfirmanter. Den eldste på bildet nedenfor ble tatt opp som medlem samtidig som de andre ble konfirmert
Etter selve seremonien var det fest med mat til alle som var møtt fram.
På kvelden samlet vi de norske som er her i Arequipa på en koslig restaurant og feiret videre på godt norsk vis, med sanger og taler.
Og til sommeren skal vi samle familie og venner i Norge til tradisjonell konfirmasjonsfest. Så Simon får både i pose og sekk.

Dobbel sorg

2010-09-26T14:51:00.000-07:00

I gårkveld kom vi tilbake fra den tristeste turen vi har hatt her i Sør-Amerika. Unge Sandra på 27 år fra Cruzero døde veldig plutselig pga av komplikasjoner i svangerskapet. Sandra var kone til en av Setelastudentene på det forrige kullet i Sucre: Maximillano García. Og særlig jeg, Anne Lise hadde mye kontakt med henne. Hun venta sitt andre barn i november og i tillegg til mannen etterlater hun seg dattera Carina på 6 år. Pga lang avstand til sykehuset hvor de dro avsted natt til torsdag for å ta keisersnitt, sto ikke livet til å redde og hun død i sykebilen. Dermed mista Maximillano og Carina både kone/mamma og etterlengta baby.
Vi dro opp til Cruzero på torsdagen og var sammen med de sørgende helt til begravelsen var over i går, lørdag. En stor utfordring på alle måter. I tillegg til møte med en mann og familie i dyp sorg, var det også en utfordring å balansere mellom skikker og tradisjoner til familien til Sandra som ikke er kristne og ønkene til Maximillano som ville ha en kristen begravelse. Vi tror det gikk greit og vi er veldig imponert over den lille menigheten i Cruzero, hvordan de stilte opp og hvordan de viste nestekjærlighet i praksis. Flott var det også å se medstudentene til Maximillano på Setela fra Juliacaområdet stille opp sammen med konene sine for å være delaktige på mange måter.
Menigheten i Cruzero og kirka vår i Peru har mista en resurrsperson, som nettopp var kommet tilbake fra Bolivia full av pågangsmot og ønsker om å tjene Jesus. Noe av det hun sa til meg rett før hun dro fra Bolivia var at hun trodde hennes oppgave når hun kom tilbake var å bruke tid på venner utefor kirken og prøve å få dem med seg litt etter litt.
Vi sitter igjen med flere spørsmål enn svar etter det som har skjedd.
I samtaler vi hadde i Sucre var hun veldig opptatt av at familien hennes skulle bli kristen. Hun ba meg mange ganger være med å be for dem. Derfor sende jeg utfordringen videre til dere: be for Maximillano, lille Carina og foreldre og søsken til Sandra.

To haner på hanekamp

2010-09-09T19:13:00.000-07:00

To haner fra fam. Skyttemyr var på sin første hanekamp om lørdag. Her ble vi kjent med noen lokale helter som forklarte oss spillets regler. Både folk og haner ble mer ville ettersom tiden gikk. Det gjaldt å holde hendene i ro så vi kke ble med på veddinga.
Hanekamper er endel av kulturen her, og det er ca 7 arenaer omkring i byen som har kamper ukentlig. Om lørdagen var det deltakelse helt fra Costa Rica. Men hanene fra Norge holdt seg helt i ro.

Arequipadagen, fårikål og flaggregler

2010-08-30T16:39:00.000-07:00

For litt siden ble Arequipadagen feiret med brask og bram i over en uke. Større feiring en ved nasjonaldagen faktisk.I kirka ble dette også markert. Flere av oss ble bedt om å ta med seg mat, og vi ble bedt om å ta med oss noe typisk norsk. Så hva annet kunne vi ta med enn fårikål. Da gudstjenesten her alltid begynner kl 09, var det å stå opp kl 6 den søndagen og begynne å koke. Og spente var vi på om den ville falle i smak. For som regel synes de maten fra Norge er helt uten smak her. Men den gikk ned på høykant, og fårikålen var fortært før kl halv 12 den dagen sammen med masse anna deilig peruansk mat.
Så var det flagget da. Vi fikk greie på av vakta var at hvis vi ikke hadde flagg den helga, ville vi få bot. Så var det avsted i en fart å få tak i flagg. Vi tenke at når vi først hadde kjøpt det fine flagget, kunne vi la det stå en stund. Her er det nemlig ikke slik at man tar flagget ned om kvelden. Men da var jammen vakta på døra igjen. Hvis vi ikke tok ned flagget igjen,ville vi jammen få bot for det også.

Bursdagsfeiringer

2010-08-23T15:19:00.000-07:00

Å feire bursdag her er ingen liten sak. Vi har vært i diverse. Men man må være tålmodig og helst ikke dra sulten. For det kan ta sin tid Før festen begynner. Og møter man opp presis er det ikke sikkert vertskapet er hjemme engang. Noen er kanskje ute og gjør innkjøpa til festen. Men når maten først kommer er den til gjengjeld god!Plassproblemer er også et ukjent uttrykk her. Man stapper inn alle som vil komme. Gulvet er helt brukbart som sitteplass. Vi blir fasinert av denne helt uproblematiske måten å løse utfordringer på. Den viktigste seremonien på hele festen er når kaka skal sprettes. Da skal bursdagsbarnet med nærmeste familen stå rundt kaka, det skal synges, det skal sies noen velvalgte ord, og misjonæren skal helst be for den som har bursdag.
Videre skal det taes bilde av jubilanten med alle gjestene.

Noen bilder fra et par bursdager:

Gode sommerminner

2010-08-23T14:53:00.000-07:00

Så var vi tilbake i Arequipa og til hverdagene her etter en meget innholdsrik sommer. Først hadde vi besøk fra Norge. Både unger og venninner meldte sin ankomst. Veldig koslig. Vi dro til Machu Picchu for første gang, (imponerende sted!), vi dro til jungelen, og vi var på Titicacasjøen. Selv om det oppsto visse problemer underveis, bla en togstopp og et fly som tok av tidligere enn vi hadde fått beskjed om, opplevde vi utrolig mye og sitter igjen med mange nye gode minner. Tror de besøkende fikk oppleve litt av det virkelige søramerika,der tilfeldighetene kan være mange.
Etter dette var vi tre uker i Norge. Vi holdt oss mye i ro, og fikk være mye sammen med nærmeste familie. Men både husmaling, båtturer,fisketurer, råkjøring med 6 hjuling og gode venner som feiret en aldrende dame var koslige ting som stod på agendaen.

Noen refleksjoner

2010-06-14T08:31:00.000-07:00

Vi reflekterer stadig over livet vårt som misjonærer. Det å gjøre så stort et oppbrudd når man er over halvveis i livet. Mange ganger føles det som å gjennomleve flere stadier i livet på nytt. Vi har lært å snakke på nytt. Vi har lært å ta oss fram på nytt med hensyn til butikker, offentlige kontorer osv. Vi har sittet på skolebenken.Vi har også vært igjennom endel av ungdomsårenes usikkerhet på nytt. Man blir så mye mere sårbare og av og til barnslige i reaksjonene i en slik setting som vi lever i nå. Knut Bjørn har som dere ser fått godkjent utdannelsen sin og vært gjennom en graduacíon. Og det siste store: Vi har tatt sertifikat på nytt! I forrige uke ble vi endelig,etter mye venting og mange lange køer, eiere av Peruanske sertifikater. Gjett om vi er stolte over å ha klart eksamen i peruanske trafikkregler

VM i fotball

2010-06-14T08:01:00.000-07:00

Det er VM i fotball. Ikke noe som gleder skribenten så veldig. Men på fredag veltet all Setelastudentene inn i stua vårfor å se en av de første kampene. Faktisk ganske gøye å se fotball sammen med latinamerikanere! Ikke noe i veien med stemninga selv om verken, Peru; Bolivia eller Ecuador er med!

Graduación

2010-06-10T15:18:00.000-07:00

Mye rart skal man være med på her i livet. Lørdag for snart 14. dager siden fikk Knut Bjørn godkjent sin snart 30 år gamle teologiutdannelse som mastergrad her i Peru. Et universitet i Florida, USA som heter UNPI stod for godkjennelsen og sermonien i god amerikansk tradisjon. Noe uvant for oss enkle nordmenn. Kvelden ble avslutta med middag på en av byens restauranter.

4 Setelalærere fikk sin godkjennelse denne kvelden.

Åpning av nye Setela

2010-06-07T07:39:00.000-07:00

På lørdag var en stor dag for oss på Setela. Selv om byggningene har vært i bruk en mnd ble de nå offesiellt åpnet. I tillegg til studentene og de norske misjonærene var det gjester fra kirkene vi samarbeider med i Ecuador, Bolivia og Peru.
Først var det skriftlesning og bønn, høytidelig overlevering av nøkler og snorklipping. Deretter hadde vi gudstjeneste i kapellet vi har fått. Middag ble så servert til alle frammøtte ute i det fri. I Norge er det obligatorisk med natursti på alle slike samlinger. Her er det obligatorisk med fotballkamp. Derfor ble dagen avsluttet med det.
Vi har nå fått noen flotte lokaler til Setela. Så er vårt håp og bønn at "innholdet må stå i stil". At Setela må få være et godt redskap for å utruste ledere i kirkene her i denne delen av søramerika.

Vikingos

2010-06-07T07:20:00.000-07:00

Åpningsdagen til Setela ble avslutta med fotballturnering. En av misjonærene med tydlige sympatier for Viking gikk til innkjøp av nye drakter. Og laget fikk navnet Vikingos. Laget kjørte en tydelig norsk taktikk med harde taklinger og lange baller mot småspillende og teknisk gode søramerikanere. Det var en suksesstaktikk og de to andre lagene ble feid av banen. Men var det pen fotball?
Old boys spilleren fra Froland helt til høyre på bildet gjorde ikke skam på laget. Han putta til og med inn et mål.

På Arequipas tak

2010-05-09T13:49:00.000-07:00

For dere som kjenner mannen i huset her, vet dere at det er enkelte ting han liker veldig dårlig (feks data og mobil, derfor står jeg for denne hjemmesiden:)) og ting han liker veldig godt. F.eks: Å komme seg ut på tur.
For en tid tilbake satte Knut Bjørn og Simon en foreløpig rekord når det gjelder høyde: 5926 moh. De besteg Misti, vulkanen som ligger her i Arequipa. Det var fantastisk, selv om det røynet på en periode. Turen startet på 3200m på morgenen den ene dagen. Kl.7 på kvelden la de seg til å sove i telt fram til de sto de opp igjen kl.01,gikk videremed hodelykter og kom fram kl 08. på morgenen. De var en gruppe på 9 med guide. Simon lå i tetgruppen, tåler visst høyden godt, mens far lå litt lenger bak.
En uforglemmelig opplevelse, ikke minst å se soloppgangen fra denne høyden.

Mål i sikte

2010-05-09T13:24:00.000-07:00

Etter mye forsinkelse, kunne endelig de 2 første fam flytte inn på nye Setela forrige helg. Alt er på langt nær ferdig,men gleden var like stor. Har tært på tålmodigheten å bo på diverse midlertidige løsninger så lenge. Men som vi har vært enige om hele tiden, den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. For sluttproduktet blir virkelig flott.
To familier til er i ferd med å flytte inn denne helga, de enslige skal flytte inn i løpet av uka og kontorer og klasserom skal også taes i bruk fortløpende de neste to ukene.

To fornøyde koner, Roxana og Christina har endelig fått egne leiligheter og det viktigste av alt for dem tror jeg: mulighet til å lage sin egen mat igjen.
Under: Diverse bilder av byggningene som er underveis

Morsdag

2010-05-09T13:04:00.000-07:00

Idag er det morsdag i Peru. Om damene ikke blir så høyt verdsatt til vanlig i denne kulturen, er det ikke måte på hvordan denne dagen blir feiret. Virker som det skal taes igjen litt av det forsømte.
Hele mai måned er det tilbud i diverse butikker pga morsdagen. Ellers blir det feiret med store arrangementer på skoler og i barnehager. Mødrene blir også gjort stas på, på de forskjellige arbeidsplassene. I Bolivia var feiringa av dagen enda større, særlig i kirkene. Og det føltes som den varte i flere uker. Her har jeg fått med meg to feiringer. En på Setela/ misjones kontor og en i kirka idag. Da vanker det gaver, ballonger, blomster, mat og mye underholdning.
På bildet ser dere de kvinnlige kollegaene mine som er mødre.

Hagen vår

2010-04-29T19:41:00.000-07:00

Vi har en veldig koselig liten hage utenfor huset vårt, med både roser, havairosebusk og epletre. Ikke så ofte vi sitter i den, men mens dere har hutra dere igjennom en lang vinter i Norge har vi hatt det godt og varmt hele tiden.

På den andre siden av huset har vi en stor park med masse trær, som jo ikke ser så vanlig å se på denne kanten av jorda.
Her er mulighet både for å spille fotball og frontón, noe som kan likne litt på squash.
Noe både voksne og barn benytter seg mye av. Her tar Simon og Christer seg en match.

Solbrent i kirka

2010-04-29T19:04:00.000-07:00

Ja det er faktisk sant. Om søndag ble Knut Bjørn skikkelig solbrent på halsen, mens han var i kirka. Her i Arequipa er det 11 menigheter som er tilknytta kirka vi samarbeider med. Menigheten vi går i heter Buen Pastor. Den er ikke ny, men etter mange år har de endelig fått sitt eget bygg. Og her er det ikke så nøye om alt er ferdig før man tar det i bruk. Hva gjør det vel at det ikke er tak? "Regner" jo bare 5-6 dager i året her. Og alle som går i kirka er enige om at det er ekstra bra at alle som bor rundt eller går forbi kan høre både tale og sang. Men sola kan bli vel sterk selv om de har hengt opp en slags duk som skal skjerme. Så det er om å gjøre å finne den rette plassen, og få smørt seg godt med solfaktor før man går kirka.
Simom er med å spiller i lovsangsgruppa i kirka hver søndag. Se bilde

Nytt kull på Setela

2010-04-14T17:22:00.000-07:00

Mandag 8.mars var en stor dag på Setela. Da startet et nytt kull opp med ialt 14 studenter. Nå etter 1 1/2 mnd er fortsatt ikke byggningene ferdige, og undervisninger foregår derfor i samme lokalene som misjonenes administrasjon ligger. Studentene bor ganske kummerlig og det tærer nok litt på tålmodigheten at det drar så ut. Men stort sett går det bra. Det står snart ferdig veldig fine lokaler til dem.
Allerede første uka dro vi til kirkas leirsted på kysten for å bli bedre kjent og riste oss litt sammen.
Det er en livlig gjeng, de fleste mye yngre enn forrige kull, og fra flere sosiale lag av folket. Noe som byr på en utfordring for oss. Vi ønsker å behandle alle likt. Vi ønsker samtidig ikke at det skal bli en kjempestor overgang å komme tilbake fra Setela om 3 år for de fattigste. Derfor må vi prøve å finne den gyldne middelvei. For oss nordmenn er det vanslelig å forstå dette med klasseskiller, men det sitter veldig dypt i folk her. Det er ikke lette å klatre oppover, langt mindre å gå nedover på rangstigen. Et bønneemne at alle må føle seg ivaretatt for den de er.
Til slutt må vi si at vi synes vi er utrolig priviligerte som enda en gang skal få komme så nært inn på livet til mennesker fra den andre siden av jordkloden. Er utrolig berikende både åndelig og mennesklig sett.

Bilder fra turen til kysten. Vi leika, sang, hadde litt undervisning og ikke minst bading og sandfotball.
I undervisninga tok vi opp tema omkring det å flytte på seg og komme til en ny kultur, utfordringer og forventninger til 3 år på Setela.

Nederst: PÅ leirplassen har de laget noen artige igloer av isopor. Disse er for å sove i. Er plass til 4 i hver iglo.Fungerer godt i varmen. Har ikke dør, bare et forheng

e

Pianoelevene mine

2010-04-14T17:03:00.000-07:00

Hver onsdag ettermiddag drar jeg ut til en liten kirke i utkanten av Arequipa for å undervise tre unge gutter i pianospilling. Alltid en koselig ettermidag. Rett over jul fikk kirken kjøpt seg et lite elektrisk piano, men manglet pianist. Guttene lærer utrolig fort, og jeg har stort håp om at de skal kunne spille til sanger om ikke alt for lenge. For meg har sang og musikk alltid vært en viktig del av møter og gudstjenester. Det opplever jeg at det er for folk her også. De kan sitte å synge sammen i det uendelige og oppbygge hverandre på den måten. Derfor er det fint å kunne være med å styrke denne delen av gudstjenestelivet.

De framtidige pianistene Victor, Juan Carlos og Joerge.

Tilbakeblikk

2010-04-12T06:20:00.000-07:00

Siden vi har vært så dårlige på informasjon det siste halvåret vil jeg skrive litt om avsluttningen til det forrige kullet. Mange av dere har fulgte med dem og hørte om enkelte av dem .Lørdag 28.nov var det høytidelig avsluttning, der alle fikk utdelt sine vinemål og papirer. En slik samling er svært stiv og formell, men også flott,på denne kanten av jordkloden.
Mer gripende var det nesten på søndagen i kirka, da det var avskjedgudstjeneste for studentene. Det ble bedt for dem alle, og det var mange gode venner og åndelig søsken som måtte ta avskjed med hverandre etter tre år. De fleste vil antakelig aldri treffe hverandre igjen her på jorda.
Alle, unntatt et par stykker, har fått tjeneste som pastor eller leder i kirkene i hjemlandet sitt.
Jeg har vært heldig å få besøke flere av dem nå på nyåret. De synes det var tøfft å komme tilbake, og står foran store utfordringer de fleste av dem.
De trenger mye forbønn.

Bilde 1.Maximillano får vitnemålet sitt

Bilde 2.Noen av studentene med rektor Tor Egil Høgsås, Lærer Marit Andersen og Knut Bjørn

Bilde 3.Julian Pablo og Celestina med familie. Noen av dere husker kanskje navnet hennes.

Bilde 4. Her er også noen av konene med

Ny i Peru

2010-04-11T14:57:00.000-07:00

Mandag 4.jan. kryssa vi grensa mellom Bolivia og Peru for å være peruanere for en stund. Grunnen til dette er at SETELA , det teolgiske seminaret hvor vi jobber, ble flytte fra Sucre i Bolivia til Arequipa i Peru. Vi synes nettopp vi var blitt så godt kjent i Bolivia at det begynte å bli skikkelig moro, så det satt litt langt inne å flytte på seg. Men vi er blitt tatt godt imot her og tror vi skal få det bra her.
Etter 15 timer i bil, fra Cochabamba til Arequipa var det godt å komme fra til det koselige lille huset vi bor i her. Vi kryssa grensa med 25 kolli, og det var et Guds under at vi ikke ble stoppa. De kunne godt ha laget endel trøbbel med så mye saker og ting. Nå har vi bodd her i over tre mndr. og begynner så smått å bli kjent her også føler vi.

Huset vårt

Endelig blogg

2010-04-11T12:19:00.000-07:00

Etter 2 1/2 fine år i Sure i Bolivia, har vi flyttet til Arequipa i Peru. Å flytte på seg innebærer alltid forandringer. En av de gode er at vi har så mye bedre internett her enn i Sucre. Så nå er det ingen unnskyldning for ikke å ha blogg lenger. Håper flere nå kan få et lite innblikk i hverdagen vår her i Arequipa.